fredag 21. august 2009

Barnas rettigheter ...


En vakker og dypt alvorlig skildring av livet hos en liten familie som lever under svøpen at far er kastet ut av landet, og blir tvunget til å etterlate 2 uskyldige barn i Norge som farløse.....


***********************



Alle barn har rett til...


Barneloven - "skal bidra til at barnet opprettholder kontakt med begge foreldre ved samlivsbrudd".


I vår sak, der UDI/UNE har besluttet å utvise far for 5 år, gjelder nok ikke barneloven. Vil det si at flerkulturelle barn ikke har samme rett til å ha både mor og far i nærheten...? Ved et samlivsbrudd, tvunget av norske myndigheter.


Hvorfor skal våre barn diskrimineres? For det er det vi føler, diskriminering. Hvorfor skal våre barn påføres unødig stress, angst og traumer? Hvorfor vil myndighetene sprenge, en i utgangspunktet, lykkelig og trygg familie? Er det riktig at barna skal straffes for en feil far har gjort? En feil som ikke var gjort med overlegg, og som ikke hadde onde hensikter. Som kun ble gjort i ren uvitenhet om følger og konsekvenser, og som ikke har angått eller rammet noen andre enn han selv, og hans familie.

Ja, vi er enig i at han har brutt utlendingsloven, men ikke noe kriminelt har skjedd, ikke annet enn at han fant kjærligheten med en norsk kvinne, og stiftet familie..


Vi er en familie på 4; mor, far, jente 6 år, gutt 2 år. En familie som er i ferd med å sprenges, pga utvisningsvedtaket vi lever med.

Vi er en familie i krise, en alvorlig krise, vi slites og er i ferd med å gå i stykker.

Vi har levd med utkastelsesspøkelset i 6-7 år, og nå er vi på randen til splittelse, en uønsket splittelse. Etter så mange år med angst og bekymring er vår situasjon blitt uholdbar, vi klarer snart ikke mer.


For ca. 1.5 år siden flyttet far i kirkeasyl, dette pga at angsten for tvangsutsendelse ble så sterk at vi ikke klarte å opprettholde et normalt familieliv; hver gang det ringte på døra, var vi redde for at det var politiet som kom. Dette ble til slutt en så stor belastning, at vi sammen tok den tunge beslutningen om kirkeasyl. Vi håpet og trodde situasjonen skulle bli bedre av det. I stedet ble det værre for alle fire..


For jenta vår, som da var 4 år gammel, ble det en omveltning så stor at hun utviklet både stress, separasjonsangst, nattevæting, mareritt etc. Hun gråt seg i søvn hver eneste kveld i mange måneder, og var heller ikke trygg da vi var sammen med far i kirkeasylet. Hun forandret seg fra å være ei skikkelig gladjente, til å bli innesluttet, sorgtung, og kun være med mor og far hele tiden.Atskillelsen og uroen for far preger henne, og det river istykker et mors-/farshjerte å se barnet sitt slite på denne måten.


Hun har siden fødselen vært ei skikkelig pappajente, og hun og pappa knyttet et helt spesielt bånd allerede da. Etterhvert som hun vokste til, ble det pappa som var omsorgsperson i heimen da mamma begynte å jobbe igjen. Han var der for henne til alle døgnets tider, uansett, så var pappa der. Dette spesielle båndet var heller ikke vanskelig å se for andre, til og med helsesøster kommenterte det..


For gutten vår, som bare var 8 mndr da pappa flyttet, ble det også merkbart. I hvert et rom hjemme, så vi at han søkte etter pappa'n sin. Han ble urolig, og utviklet etter hvert separasjonsangst. Hver gang vi skulle dra fra kirkeasylet, ble det hjerteskjærende, av og til hysterisk, gråt som kunne vedvare i lang tid etter at vi kom hjem. Separasjonsangsten ble værre og værre jo større gutten ble, og den har ennå ikke sluppet taket i han. Hver gang far reiser seg, blir gutten nesten hysterisk og følger etter. Dersom han ikke får være med, ender det i hysterisk ukontrollert gråt, til sammenlikning lik et angstanfall.


For far ble situasjonen i kirkeasylet så traumatisk og uholdbar, at han ble deprimert og fikk suicidale tanker. En i utgangspunktet svært ressurssterk mann, ble gradvis brutt ned. To ganger forsøkte han å gjøre slutt på livet.. For hva hadde han å leve for om han skulle bli frarøvet hele sin familie? Han ble innlagt på psykiatrisk avdelig begge ganger, og etter siste opphold, samt ukentlige samtaler med psykolog, har han gradvis kommet bort fra tanken om å ta sitt eget liv.


Min egen situasjon, som mor og kone, ble etterhvert også veldig vanskelig. Jeg har utviklet sterk angst, og til tider depresjoner, som har gått utover både psykisk og fysisk helse. Min arbeidsevne er kraftig redusert som følge av vår situasjon, jeg er idag delvis arbeidsufør.

Jeg har samtaler med psyk.sykepleier, og også til tider psykolog, samt en familieterapeut, som er til god hjelp.


I løpet av sommeren har far mer eller mindre flyttet hjem igjen. Vi så oss nødt til å prioritere annerledes, det vi trodde skulle bli til det bedre for familien, har blitt forværret. Dette etter litt over 1 år boende borte fra familien, der barna hadde muligheten til både å snakke med, og være fysisk til stede med far hver dag. Hvilke følger/konsekvenser vil det gi barna dersom far må forlate landet for 5 år!?!


Vi føler oss desperate, hjelpesløse, maktesløse.. Vi kan ikke la familien vår splittes, vi ønsker ikke et tvungent samlivsbrudd. Og vi ser heller ingen løsning i å flytte til Nord-Afrika. Far har ingen jobb der, ingen spes. utdannelse som gjør at han kan få en godt betalt jobb som forsørger hele familien. Mor kan heller ikke finne jobb der, jeg snakker ikke språket. Ser heller ingen bedring i å være uten min familie og venner, uten nettverket mitt.

Jeg har også en voksen datter, fra et tidligere forhold. Hun trenger meg, og sine søsken, selv om hun er voksen. Det meste taler for at vi skal bo her. Barna har festet gode røtter i familie, nærmiljø. De kan heller ikke rives opp. Jeg føler jeg får panikk, jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre.


I barnekonvensjonens artikkel 3 står det om barnets beste. Er ikke det, i vårt tilfelle, barnas beste å ha både mor og far hos seg?! Barna er en uskyldig part i saken, og vår store bekymring er at barna skal utvikle psykiske vansker som en følge av separasjon fra far, både emosjonelle, tilknytningsmessige og sosiale. De fratas retten til et godt liv.


Er det virkelig lov i dagens Norge?!


HegeO

3 kommentarer:

Anonym sa...

Kjære dere! Jeg ser den fine faren, på avstand jeg. Et flott menneske, med mye kjærlighet og omsorg for sine barn, og andres barn, når de er med hans. Jeg klarer ikke å forstå at man ikke kan se på helheten i denne, og andre lignende situasjoner. Det er rett og slett smålig, av myndighetene å "hevde sin rett", over hensynen til slike flotte familier. Vit dette, kjære Dere, at vi ser er. Vi vet ikke hvordan vi kan hjelpe, men vi ser er. Vi ser det arbeidet maken og du legger ned på barnen, og familien som helhet. Bare det burde være grunn nok for å beholde ham her. Sånn fedrer trenger vi flere av her. Norske, danske, afrikanske...Uansett. Flere slike fedrer.

En nabo...

ErikP sa...

Tusen takk, det gjør godt og se at ikke alle sammen av oss har blitt kalde om hjerterøttene.

Vi som hjelper til lite granne vet heller ikke helt hvordan vi skal få det til - men dette er så rått at det går bare ikke an å lukke øynene og gå forbi!

Takk, du gjorde det litt lettere å fortsette å stå på. :-)

Marthe Olaisen sa...

Ja det er fint at mennesker ser hvor gode fedre de kan være. Det er godt å høre at folk som står utenfor på en måte å ser inn, ser det gode.

Mange ganger blir vi litt nedenfor og føler for å gi opp. For vi har så mange som står mot oss og prøver og splitte slike gode familier som dette. Det er tungt og vi har mye nedganger, men det gjør så godt å høre fra andre at de støtter og ser hva den norske stat vil gjøre mot gode familier.

Det som holder oss gående er kjærligheten til våre barn og kjemmper videre for deres rettigheter. og selfølgelig kjærligheten til far/mor og det gode familie liv.

 
Blogglisten