Fikk telefon fra fortvilte mennesker på nortdvest-landet i går.
Utkastelses-sak, hvor familien er truet og hvor det er helsetreuusel i bildet.
Far er truet på livet i hjemlandet, det er snakk om blodhevn. Det er selvsagt UDI uvedkommende.
Mor er gravid i siste trimester, og problemene nå, sammen med forhøyet blodtrykk skaper alvorlig fare for fosteret.
Sist helg møtte politiet opp for å iverksette utkastelsesvedtak. Men distriktslegen grep inn ovenfor politiet og hevdet med styrke at om utkastelse ble iverksatt nå, med stress påkjenning i forbindelse med flytur, og alvorlig redsel for hevnaksjoner mot familiefaren med direkte trussel mot liv, kunne han ikke garantere for mor og barns liv.
Det ligger også en helsehistorie i saken fra tidligere, som bør ha betydning, men som er satt til side av UDI.
På den bakgrunn våget ikke UDI å iverksette utkastelse, og politiet ble trukket tilbake.
Men trusselen består. Det er iverksatt en politisk prosess for å overprøve UDI's utkastelsesvedtak. Men slike prosesser tar tid, og familien trenger nå en plass å kunne gå i indre asyl, slik at prosessen kan gå sin gang og familien få sin sak prøvd en gang til, i lys av nye opplysninger om helse og trussel mot liv.
Dessverre har ikke jeg anledning til å innvilde kirke-asyl for noen. Jeg er HEF'er og har dårlige kontakter med menighetsråd, frikirkemenigheter m.m.
Jeg vet at asylrommet Monier satt i ikke er ledig, jeg vet også at den lille Pinsemenigheten ikke har de ressurser som er nødvendige for å åpne dører for mange. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å henvise til presten her, uten at det ser ut til å ha kommet til noen løsning.
En digresjon:
Det er skammelig at vår norske stat ikke har tid til å behandle slike saker skikkelig, det er skammelig at det atter er mor og barn det går ut over.
Man er klar over at UDI settes under et knallhardt politisk press for å få kastet ut så mange som mulig. For UDI gjør det seg antakelig gjeldende taktiske overlegninger også : etter en eventuell FrP-seier om 14 dager, ser man for seg muligheten av å stå uten fast jobb - dermed har man nærmest panikk for å få ut så mange som mulig.
Med respekt å melde er det andre steder en bør starte en slik prosess, enn de sakene vi har belyst i denne bloggen. Det finnes kriminelle elementer, det finnes grupper som nærmest har tatt over underverdenen og organisert kriminell virksomhet i de største byene våre. Disse miljøene er for en stor grad enslige, brutale menn, som høster av overskuddet i et brtalt marked. Jeg vil foreslå UDI å begynne DER, og se etter muligheter for å få ut slike mennesker, før man tar de man vet er forsvarsløse!
Men tilbake til den aktuelle saken :
ER det noen der ute som har et godt, konstruktivt forslag til hvordan denne saken kan håndteres og løses - raskt? Er det noen som har en praktisk løsning å tilby?
mailadressa mi er erikprestmo@c2i.net
Erik
torsdag 3. september 2009
tirsdag 1. september 2009
Vi har fått brev......
Mail fra et menneske som føler seg alene, og som lider sammen med kjæresten sin :
***************
Hei! Takker så mye for svar fra deg! Er du journalist? Kjenner du denne damen som har skrevet innlegget?
Om du vil formidle henne min e-postadresse og andre opolysninger så sier jeg tusen hjertelig takk... Angående det å publisere historien,så må jeg vente litt med det. I går sendte jeg et firesiders brev til UDI om vår situasjon,regner ikke med å få svar men jeg kan jo håpe...
At jeg fant historien til denne damen er nesten mer enn jeg kunne håpe på, har følt meg så alene oppi alt dette.
Kjæresten min vil ikke at flere enn de nermeste i min familie skal vite at han nå oppholder seg ulovlig,da han skjemmes over å ikke få lov til å jobbe.
Men jeg velger å stole på deg, at du ikke gir mine personopplysninger videre. Det kan bli aktuelt å gå til media,men det må bli på et litt seinere tidspunkt...
Tusen takk for hjelpa!!
Her er navn/adresse som du kan videreformidle til damen som er i samme båt som meg... :
Pia
*****************
Der kutter vi, enkeltmennesker føler seg alene, de er presset av den Store Bøygen.
Jeg vil bare oppfordre alle andre som er i samme situasjon: sitt ikke alene med problemene! Det er flere der ute som er i samme båt!
Sammen er vi sterke, alene knekker de oss hver for seg.
Ta kontakt, skriv ned historiene deres, ned til minste detalj, ikke legg skjul på det som er ubehagelig - det er ikke deres feil, ikke partneren heller!
Det er STATENS feil, staten som sitter og planlegger med kaldt blod. Staten som gjør nesten det samme i dag, som den gang den norske statens tjenestemenn samlet sammen jødene i norge og overlot dem til tyskerne..... sammenlign med Danmark, DER sto statens tjenestemenn i spissen for en godt organsert gruppe som reddet flertallet av de danske jødene over til Sverige....
Nå skal man ikke rope Ulv- Ulv! i tide og utide, og man skal være forsiktig med å dra sammenligninger med krigstiden og de verste uretter som noensinne er blitt begått.
Men! Vi lever i en fredstid vi!
Det er ingen grunn for at den norske staten skal behandle mennesker som den gjør, og slett ikke barn som den gjør! Det er ULOVLIG!
Staten har ingen rett til å frata så mye som ett barn dets biologiske foreldre. Det er et brudd på menneskerettene.
Erik Prestmo
PS Legger ved kommentar postet på annen tråd fra Marthe :
Hei Pia.
Du er absolutt ikke alene. Jeg regner med at det er deg jeg snakket med i kveld på tlf.
Jeg anbefaler deg å kontakte Bernt Hauge på menneskerettighetskontoret i Trondheim, Fjordgata 62. Han har hjulpet mange, han kan en masse.
Og om du vil bor jeg i byen om kan komme og møte deg, så kan vi ta en snakk. kan være godt å få ting ut. Spesielt til noen som går gjennom noe av det samme dem selv.
klem MartheO
Vi løfter opp fra kommentarfeltet :
Var trivelig å treffe Marthe idag,ei sterk dame!
Kan ikke si jeg ble noe mer positiv da, for staten Norge behandler sine egne helt utrolig! Man kan nesten miste motet når man får høre andres historie.
Jeg trodde kanskje jeg og samboeren min hittil bare har vært uheldige med saken og omstendighetene,men så viser det seg at vi slett ikke er enestående. Vi er bare to av mange som blir slukt av byråkratiet her til lands.
Hørte på nyhetene idag at flere fanger fra Guantanamo-fengselet ønsker seg til Norge. Jeg regner med Norge ønsker dem hjertelig velkommen. Det er jo så viktig for dette "riket" å fremstå som et hjelpsomt land utad.
Men ikke-kriminelle asylsøkere med barn i dette landet, DE MÅ UT!
Jeg har alltid egentlig vært stolt over Norge,men jeg kjenner at jeg begynner å skjemmes.
Fikk en nedtur ikveld, og kjæresten min prøver å holde seg sterk.
Ser frem til mandag begge to,kanskje han innser at han ikke er helt alene..
"Store gutter gråter ikke" sies det. Det stemmer ikke.
Pia
Hold ut Pia!
Og hils Said, det er de sterkeste guttene som TØR å gråte....
Men gi ikke opp, det dere har sett, er en liten FLIK bak fasaden. Det er slik norge er bak alle festtalene.
Innvandrere, trygdede, NAV-brukere, det er mange tusen, som får et anonymt nummer og blir behandlet som skjit oinner neglan!
Men ikke gi opp, aldri gi opp! For det SKAL bli bedre.
Virkelig skremt, det kan en bli når en tenker på at det tross alt var mye verre i gamle dager!
Erik Prestmo
Hei Pia.
Det var koselig og møte dere også. Jeg må si jeg har mer tro på deres sak en vår sak. Sånn at det er sagt.
Jeg ville ikke få deg ned. det var ikke meningen. Men man trenger å høre hvordan det er. Jeg kunne ikke lyve for deg heller.
Jeg har med tiden fått den innstilning at "vi forbereder oss på det veste, men håper på det beste." Dette er noe jeg må gjøre for min del for min egen psyke.
Jeg går inn i mine depresjoner støtt og stadig, men det var verre før når jeg hadde tro på norge og mine å min datters rettighetter, men hver gang vi fikk negativt svar gikk jeg inn i meg selv.
Jeg er min verste fiende, og har ingen bra psyke og har vel aldri hatt det. Jeg prøver å være sterk. viser ikke noe for de rundt meg eller datteren min, men noen ganger når jeg er alene hjemme eller etter ongen har lagt seg bryter jeg sammen og gråter.
Jeg hadde en lang periode jeg gråt meg selv i søvn hver natt. Jeg vil ikke gråte, men klarer ikke holde tilbake.
Jeg ga deg adressen til kulturforumet. Der kan man leses andres historier. Få råd og bare få tømt seg ut selv. Det kan være godt å få tømt seg ut, men man får høre mange tragiske historier der.
Så vær sterk om du går inn. Alle har forskjellige historier og grunnlag for sine søknader.
Men selvfølgelig er der lykkelige historier der inne også :D
***************
Hei! Takker så mye for svar fra deg! Er du journalist? Kjenner du denne damen som har skrevet innlegget?
Om du vil formidle henne min e-postadresse og andre opolysninger så sier jeg tusen hjertelig takk... Angående det å publisere historien,så må jeg vente litt med det. I går sendte jeg et firesiders brev til UDI om vår situasjon,regner ikke med å få svar men jeg kan jo håpe...
At jeg fant historien til denne damen er nesten mer enn jeg kunne håpe på, har følt meg så alene oppi alt dette.
Kjæresten min vil ikke at flere enn de nermeste i min familie skal vite at han nå oppholder seg ulovlig,da han skjemmes over å ikke få lov til å jobbe.
Men jeg velger å stole på deg, at du ikke gir mine personopplysninger videre. Det kan bli aktuelt å gå til media,men det må bli på et litt seinere tidspunkt...
Tusen takk for hjelpa!!
Her er navn/adresse som du kan videreformidle til damen som er i samme båt som meg... :
Pia
*****************
Der kutter vi, enkeltmennesker føler seg alene, de er presset av den Store Bøygen.
Jeg vil bare oppfordre alle andre som er i samme situasjon: sitt ikke alene med problemene! Det er flere der ute som er i samme båt!
Sammen er vi sterke, alene knekker de oss hver for seg.
Ta kontakt, skriv ned historiene deres, ned til minste detalj, ikke legg skjul på det som er ubehagelig - det er ikke deres feil, ikke partneren heller!
Det er STATENS feil, staten som sitter og planlegger med kaldt blod. Staten som gjør nesten det samme i dag, som den gang den norske statens tjenestemenn samlet sammen jødene i norge og overlot dem til tyskerne..... sammenlign med Danmark, DER sto statens tjenestemenn i spissen for en godt organsert gruppe som reddet flertallet av de danske jødene over til Sverige....
Nå skal man ikke rope Ulv- Ulv! i tide og utide, og man skal være forsiktig med å dra sammenligninger med krigstiden og de verste uretter som noensinne er blitt begått.
Men! Vi lever i en fredstid vi!
Det er ingen grunn for at den norske staten skal behandle mennesker som den gjør, og slett ikke barn som den gjør! Det er ULOVLIG!
Staten har ingen rett til å frata så mye som ett barn dets biologiske foreldre. Det er et brudd på menneskerettene.
Erik Prestmo
PS Legger ved kommentar postet på annen tråd fra Marthe :
Hei Pia.
Du er absolutt ikke alene. Jeg regner med at det er deg jeg snakket med i kveld på tlf.
Jeg anbefaler deg å kontakte Bernt Hauge på menneskerettighetskontoret i Trondheim, Fjordgata 62. Han har hjulpet mange, han kan en masse.
Og om du vil bor jeg i byen om kan komme og møte deg, så kan vi ta en snakk. kan være godt å få ting ut. Spesielt til noen som går gjennom noe av det samme dem selv.
klem MartheO
Vi løfter opp fra kommentarfeltet :
Var trivelig å treffe Marthe idag,ei sterk dame!
Kan ikke si jeg ble noe mer positiv da, for staten Norge behandler sine egne helt utrolig! Man kan nesten miste motet når man får høre andres historie.
Jeg trodde kanskje jeg og samboeren min hittil bare har vært uheldige med saken og omstendighetene,men så viser det seg at vi slett ikke er enestående. Vi er bare to av mange som blir slukt av byråkratiet her til lands.
Hørte på nyhetene idag at flere fanger fra Guantanamo-fengselet ønsker seg til Norge. Jeg regner med Norge ønsker dem hjertelig velkommen. Det er jo så viktig for dette "riket" å fremstå som et hjelpsomt land utad.
Men ikke-kriminelle asylsøkere med barn i dette landet, DE MÅ UT!
Jeg har alltid egentlig vært stolt over Norge,men jeg kjenner at jeg begynner å skjemmes.
Fikk en nedtur ikveld, og kjæresten min prøver å holde seg sterk.
Ser frem til mandag begge to,kanskje han innser at han ikke er helt alene..
"Store gutter gråter ikke" sies det. Det stemmer ikke.
Pia
Hold ut Pia!
Og hils Said, det er de sterkeste guttene som TØR å gråte....
Men gi ikke opp, det dere har sett, er en liten FLIK bak fasaden. Det er slik norge er bak alle festtalene.
Innvandrere, trygdede, NAV-brukere, det er mange tusen, som får et anonymt nummer og blir behandlet som skjit oinner neglan!
Men ikke gi opp, aldri gi opp! For det SKAL bli bedre.
Virkelig skremt, det kan en bli når en tenker på at det tross alt var mye verre i gamle dager!
Erik Prestmo
Hei Pia.
Det var koselig og møte dere også. Jeg må si jeg har mer tro på deres sak en vår sak. Sånn at det er sagt.
Jeg ville ikke få deg ned. det var ikke meningen. Men man trenger å høre hvordan det er. Jeg kunne ikke lyve for deg heller.
Jeg har med tiden fått den innstilning at "vi forbereder oss på det veste, men håper på det beste." Dette er noe jeg må gjøre for min del for min egen psyke.
Jeg går inn i mine depresjoner støtt og stadig, men det var verre før når jeg hadde tro på norge og mine å min datters rettighetter, men hver gang vi fikk negativt svar gikk jeg inn i meg selv.
Jeg er min verste fiende, og har ingen bra psyke og har vel aldri hatt det. Jeg prøver å være sterk. viser ikke noe for de rundt meg eller datteren min, men noen ganger når jeg er alene hjemme eller etter ongen har lagt seg bryter jeg sammen og gråter.
Jeg hadde en lang periode jeg gråt meg selv i søvn hver natt. Jeg vil ikke gråte, men klarer ikke holde tilbake.
Jeg ga deg adressen til kulturforumet. Der kan man leses andres historier. Få råd og bare få tømt seg ut selv. Det kan være godt å få tømt seg ut, men man får høre mange tragiske historier der.
Så vær sterk om du går inn. Alle har forskjellige historier og grunnlag for sine søknader.
Men selvfølgelig er der lykkelige historier der inne også :D
tirsdag 25. august 2009
Barna får bli, men mor blir utvist
Fra TV2 nyhetene :
"Barna får bli, men mor blir utvist
Barna er født i Norge og har oppholdstillatelse, men moren Zarife Kashtanjeva må ut av landet innen utgangen av september"
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/barna-far-bli-men-mor-blir-utvist-2868236.html
En kan kanskje ikke si at UDI kjønnsdiskriminerer, det ser ut til at de ikke har motforestillinger mot å hive ut hverken mor eller far :
"Kutter fra to til fem år
Utlendingsnemnda mener de i vurderingen av saken har lagt vekt på hva som er til det beste for barna.
– På grunn av hensynet til barna har Utlendingsnemnda satt ned tiden på innreiseforbudet fra fem til to år, sier nemndleder Eli Volckmar i UNE til TV 2 Nyhetene.
Barneombudet sier de ser en tendens hos utlendingsmyndighetene til at andre hensyn kommer foran hensynet til barna i denne type saker.
– I saker vi får inn ser vi at innvandringspolitiske hensyn gjerne veies tyngre enn hensynet til hva som er til det beste for barna, sier barneombud Reidar Hjermann."
Som sagt det ser ikke ut til at det er forskjell på KJØNNENE.
Derimot tar ikke UDI hensyn til barna, de gjør ikke forskjell på mor og far der heller.....
Det er helt håpløst for vanlig tenkende mennesker at man kan opptre så RÅTT på våre vegne!
UDI er opprettet og opptrer på våre vegne, vi som bor i dette landet.
Det er et minimum at man først og fremst har omsorg for barn, og omsorg for barn vil først og fremst si at man legger forholdene til rette for at kjernefamilien kan og skal bestå.
I denne saken ser det nærmest ut til at norske myndigheter legger opp til at småbarnsfamilier skal havarere sosialt, og en kan få det inntrykk at det er langsiktig planlegging med tanke på at barn skal overlates til barnevernet under tvang.....
Her må noen ta grep og sørge for at barna prioriteres, så får vi heller svelge at vi får noen få flere voksne innbyggere av utenlandsk opprinnelse. Barn har og skal ha første prioritet, det er brudd på internasjonale forpliktelser å ikke sørge for det.
Jeg tør nesten ikke tenke på hvilken omtale hadde blitt statsbyråkratiet til del, om dette ble avlørt å ha foregått i et eller annet afrikansk stats navn!
"Barna får bli, men mor blir utvist
Barna er født i Norge og har oppholdstillatelse, men moren Zarife Kashtanjeva må ut av landet innen utgangen av september"
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/barna-far-bli-men-mor-blir-utvist-2868236.html
En kan kanskje ikke si at UDI kjønnsdiskriminerer, det ser ut til at de ikke har motforestillinger mot å hive ut hverken mor eller far :
"Kutter fra to til fem år
Utlendingsnemnda mener de i vurderingen av saken har lagt vekt på hva som er til det beste for barna.
– På grunn av hensynet til barna har Utlendingsnemnda satt ned tiden på innreiseforbudet fra fem til to år, sier nemndleder Eli Volckmar i UNE til TV 2 Nyhetene.
Barneombudet sier de ser en tendens hos utlendingsmyndighetene til at andre hensyn kommer foran hensynet til barna i denne type saker.
– I saker vi får inn ser vi at innvandringspolitiske hensyn gjerne veies tyngre enn hensynet til hva som er til det beste for barna, sier barneombud Reidar Hjermann."
Som sagt det ser ikke ut til at det er forskjell på KJØNNENE.
Derimot tar ikke UDI hensyn til barna, de gjør ikke forskjell på mor og far der heller.....
Det er helt håpløst for vanlig tenkende mennesker at man kan opptre så RÅTT på våre vegne!
UDI er opprettet og opptrer på våre vegne, vi som bor i dette landet.
Det er et minimum at man først og fremst har omsorg for barn, og omsorg for barn vil først og fremst si at man legger forholdene til rette for at kjernefamilien kan og skal bestå.
I denne saken ser det nærmest ut til at norske myndigheter legger opp til at småbarnsfamilier skal havarere sosialt, og en kan få det inntrykk at det er langsiktig planlegging med tanke på at barn skal overlates til barnevernet under tvang.....
Her må noen ta grep og sørge for at barna prioriteres, så får vi heller svelge at vi får noen få flere voksne innbyggere av utenlandsk opprinnelse. Barn har og skal ha første prioritet, det er brudd på internasjonale forpliktelser å ikke sørge for det.
Jeg tør nesten ikke tenke på hvilken omtale hadde blitt statsbyråkratiet til del, om dette ble avlørt å ha foregått i et eller annet afrikansk stats navn!
lørdag 22. august 2009
Barnestemmene
Alle barn like mye verdt?
Det synes å være en selvfølgelighet. Vi husker fra barndommen barnas rettigheter; "Alle barn har rett til..." En tar det for gitt at FNs barnekonvensjon følges, slik dette flotte landet vi bor i har forpliktet seg til å gjøre, men en gruppe barn faller utenfor. En gruppe barn gis ikke de samme rettighetene som andre tar forgitt.
FNs barnekonvensjon er formelt gitt forrang i norsk lov, men allikevel settes den til side til fordel for "innvandringspolitiske hensyn" i utlendingsmyndighetenes saksbehandlinger.
Familiefedre som ikke har gjort annet galt enn å være til stede for sine familier blir utvist i flere år, og levner barna uten noen mulighet for regelmessig samvær med begge sine foreldre.
Artikkel 3 i FNs barnekonvensjon slår fast at barnets beste skal være grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Direktoratet legger til grunn at hensynet til barns beste vil være et vesentlig moment ved den forhåndsvurderingen som skal foretas etter utlendingslovens paragraf 29, annet ledd.
På tross av dette blir barnas beste totalt neglisjert i utvisningssaker. Hvilket barn får det bedre ved at en hengiven og tilstedeværende pappa plutselig forsvinner? En pappa redusert til en stemme på telefonen, på en dårlig telefonlinje fra et fjernt land. Er separasjons angst, savn, usikkerhet og en hverdag uten begge foreldre tilstede til barnets beste?
Den separasjonen som oppstår ved en utvisning kan på mange måter sammenlignes med et samlivsbrudd, det fører med seg mange av de samme stressfaktorene og en kan anta at det forverres av at samvær umuliggjøres. Både for barn og foreldre kan det føre til stress og negative opplevelser, og dette øker faren for at barna utvikler psykososiale problemer. Disse faktorene påvirker hverandre og bidrar til at kvaliteten på omsorgen og oppdragelsen av barna blir skadelidende. (Dyregrov, Lorentzen og Raaheim 2001)
Norske myndigheter gjør disse barna en stor urett når de bryter inn i det trygge hverdagslivet, og tar fra de en av de nærmeste omsorgspersonene. Loven gir myndighetene hjemmel for å utvise far eller mor i opptil 5 år, i tillegg må en søke om familiegjenforening etter endt utvisning, noe som i følge udis nettsider har en behandlingstid på 12 måneder. I realiteten snakker vi om en tvungen separasjonstid på omlag 6 år. En hyller kjærnefamilien, men skaper aleneforeldre. Selv de sterkeste kjærlighetsforhold blir satt på prøve under en så lang separasjon, og i de værste tilfellene er separasjonen direkte årsak til skilsmisse.
Vi kan rett og slett ikke sitte å se på at en slik urett gjøres mot norske barn i 2009. Det er valgår, flere politiske parti fronter slagordet "alle barn er like mye verdt" på sine websider. Mener de det virkelig? Hvem snakker for de flerkulturelle barna?
Barnestemmene.
Det synes å være en selvfølgelighet. Vi husker fra barndommen barnas rettigheter; "Alle barn har rett til..." En tar det for gitt at FNs barnekonvensjon følges, slik dette flotte landet vi bor i har forpliktet seg til å gjøre, men en gruppe barn faller utenfor. En gruppe barn gis ikke de samme rettighetene som andre tar forgitt.
FNs barnekonvensjon er formelt gitt forrang i norsk lov, men allikevel settes den til side til fordel for "innvandringspolitiske hensyn" i utlendingsmyndighetenes saksbehandlinger.
Familiefedre som ikke har gjort annet galt enn å være til stede for sine familier blir utvist i flere år, og levner barna uten noen mulighet for regelmessig samvær med begge sine foreldre.
Artikkel 3 i FNs barnekonvensjon slår fast at barnets beste skal være grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Direktoratet legger til grunn at hensynet til barns beste vil være et vesentlig moment ved den forhåndsvurderingen som skal foretas etter utlendingslovens paragraf 29, annet ledd.
På tross av dette blir barnas beste totalt neglisjert i utvisningssaker. Hvilket barn får det bedre ved at en hengiven og tilstedeværende pappa plutselig forsvinner? En pappa redusert til en stemme på telefonen, på en dårlig telefonlinje fra et fjernt land. Er separasjons angst, savn, usikkerhet og en hverdag uten begge foreldre tilstede til barnets beste?
Den separasjonen som oppstår ved en utvisning kan på mange måter sammenlignes med et samlivsbrudd, det fører med seg mange av de samme stressfaktorene og en kan anta at det forverres av at samvær umuliggjøres. Både for barn og foreldre kan det føre til stress og negative opplevelser, og dette øker faren for at barna utvikler psykososiale problemer. Disse faktorene påvirker hverandre og bidrar til at kvaliteten på omsorgen og oppdragelsen av barna blir skadelidende. (Dyregrov, Lorentzen og Raaheim 2001)
Norske myndigheter gjør disse barna en stor urett når de bryter inn i det trygge hverdagslivet, og tar fra de en av de nærmeste omsorgspersonene. Loven gir myndighetene hjemmel for å utvise far eller mor i opptil 5 år, i tillegg må en søke om familiegjenforening etter endt utvisning, noe som i følge udis nettsider har en behandlingstid på 12 måneder. I realiteten snakker vi om en tvungen separasjonstid på omlag 6 år. En hyller kjærnefamilien, men skaper aleneforeldre. Selv de sterkeste kjærlighetsforhold blir satt på prøve under en så lang separasjon, og i de værste tilfellene er separasjonen direkte årsak til skilsmisse.
Vi kan rett og slett ikke sitte å se på at en slik urett gjøres mot norske barn i 2009. Det er valgår, flere politiske parti fronter slagordet "alle barn er like mye verdt" på sine websider. Mener de det virkelig? Hvem snakker for de flerkulturelle barna?
Barnestemmene.
Hvem straffes mest?
Vi har mottatt en beretning skrevet av en mor, som lever i angst for å bli tvunget til å bli alenemor, tvunget av den norske staten, som "må" tvinge barnefaren ut av landet, før man eventuelt kan behandle en søknad om familiegjenforening. Det typiske med fedrenme som rammes er at de risikerer å måtte reise tilbake til stater og regimer hvor deres liv er i fare, hvor tortur benyttes regelmessig. Men først og fremst er det typiske at BARNA kommer til å bli faderløse, i minimum to år, knaskje for godt. Denne artikkelen er skrevet av Marthe Olaisen, og er et gripende dokument.
***********************
Hvem straffes mest?
To mennesker har møtt hverandre, forelsket seg og blitt et par. Sammen har de fått den mest urolige gaven av alle; et barn.
Man lever alle under ett tak, som en samlet familie og har det bra sammen, men man har en stor svart sky hengende over seg, noen vil spitte familien fra hverandre. Far er ikke Norsk og har oppholdt seg ulovelig i landet over en periode for å holde familien samlet.
Norske myndigheter ser på dette som en grov forbrytelse da dette er brudd på utlendingsloven. Dette er noe de straffer med 2-5 års innreiseforbud til Norge og alle andre schengen land. Det vil si at de vil sende far ut av landet der hans kjæreste/kone og barn bor for 2-5 år. Når en får innreiseforbud kan han ikke reise til schengen for å møte eller se sin familie på de årene UDI/UNE bestemer seg for er en passende straff. Når årene er gått kan en på nytt søke om familiegjennforening, og kanskje da kan familien få bli sammlet igjen.
Myndighetene ser på hvor stor tilknyttning utlendingen har til riket, i dette tilfellet Norge. Vi opplever til en stadighet at familie og barn i et land ikke er sterkt nok. Så hva er sterk tilknyttning til riket? Det er noe jeg gjerne skulle hatt svar på. For i mine øyne er det akurat familie og barn man har sterkest tilknyttning til, uansett land.
Selv er jeg født og oppvokst i Norge. Jeg trodde aldri selv når jeg vokste opp at jeg komme til å forelske meg i en som ikke er norsk, men jeg en dag møtte jeg min kjære. Vi ble kjent og forelsket oss i hverandre, og med tiden bestemte vi oss for å satse på et kjæresteforhod. Tiden gikk og vi ble samboere. Etter en stund ble vi gravide, og vi bestemte oss for å beholde barnet da vi begge følte vi var klare for dette.
Det vi ikke var ikke klare for den psykiske torturen som lå oss i vente. Vi søkte om familiegjennforening da jeg enda var gravid, og siden det har vi fått avslag etter avslag, men fortsatt å kjempe videre. Vi står i vår siste kamp nå som vil avgjøre om vi får familiegjennforening eller ikke. Vi har kjempet i 2,5 år nå og er ikke kommet lengre. Dette har endt med at jeg ble anbefalt av helsesøster, som har hatt helsesjekk på vårt barn siden hun ble født, til å gå til psykolog. Hun så hvor hardt dette gikk ut over meg psykisk. Jeg hadde ikke økonomi til å gå til psykolog, så hun kontaktet familievernkontoret for å hendvise med dit. Der fikk jeg en psykolog som jeg har gått til i over 1 år nå. Jeg har slitt med en del angst og depresjon.
Jeg er redd for at når UNE nå tar sitt endelige valg velger de å sende ut min mann, og far til vår datter på 2 år ut av landet. Blir han sendt ut blir han sendt til Afrika for minst 2 år. Dette vil snu alle våre liv på hodet.
Jeg jobber på en heldøgns omsorgsbolig, der jeg jobber i en skiftordning. Datteren vår går i barnehage mandag - fredag, og stortrives der. Jobber jeg dag henter jeg henne i barnehagen og vi tilbringer ettermiddagen sammen hjemme eller ute. Jobber jeg ettermiddag er det han som henter henne fra barnehagen og de tilbringer dagen alene sammen. Det hender seg ofte at far og datter er sammen da jeg jobber ettermiddag og helger. Når fødselspermisjonene var over var han alene hjemme sammen med vår datter i over ett halvt år før hun begynte i barnehagen. Så jeg kan si med hånden på hjertet at vi har fått ei pappa-jente.
Blir pappa sendt ut av landet må jeg si opp jobben og prøve å finne med en ny jobb med bare dagvakter. Jeg blir da alenemor mot min vilje. Datteren vår vil miste en stor del av seg selv. Hun vil miste muligheten sin til å lære seg sin fars språk og en go del av sin afrikanske kultur. Og ikke minst hun vil miste den nære kontakten hun nå har til sin pappa.
Jeg snakker med andre som har mistet sin mann på samme måte, og hører hva dette gjør med deres barn, og jeg blir på gråten.
Jeg gruer meg til å måtte svare min datter hvorfor pappa ikke er her. Hvorfor pappa ikke får være sammen med oss lengre.
Vi som foreldre må være sterke for våre barn, men min frykt er at jeg ikke vil være sterk nok for vår datter. Jeg er en utrolig følsom person og er ikke så flink til å gjemme mine følelser. Jeg er redd for at jeg skal bli kraftig nedbrutt om de sender mannen min til Afrika. Han holder meg sterk, han får meg til å føle meg trygg og elsket. vi har ett bra familie liv og dette vil norske myndiheter ta fra oss. hvor er mine rettigheter som norskstatsborger?
Men mest av alt , hvor er vår datters rettigheter til å få vokse opp i ett trygt hjem med sin mor og far?
Rettighetene til vår datter blir satt til sides for utlendingsloven. Ja, han gjorde et overgrep på utlendingsloven da han ble i landet ulovelig og holdt familien samlet. Men hva er den største forbrytelsen? Å oppholde seg ulovelig i et land for å være nær sin datter og kone? Eller å frarøve et barn sin far?
Norske myndigheter syns de gir en mild straff når de gir innreiseforbud på 2 år. De mener barn kan holde kontakt med far over telefonsamtaler og feriesamvær, noe som i praksis ikke fungerer siden små barn ikke egentlig skjønner stort av hvordan en telefon fungerer, og det ikke alltid lar seg gjøre å reise på lange ferier med en alenemors økonomi.
Er det en liten periode? Vår datter er 2 år, hun har levd like lenge som far skal være borte. for min datter er de 2 årene hele livet. Du kan spørre en hver barnepedagog og få det samme svaret; 2 år er mye for ett barn.
De første årene av ett barns liv har mye å si for barnets utvikling. Det er da de nære relasjoner bygges, språk utvikles og personligheten formes. Barn er i denne perioden av livet sensitive for forandringer i hverdagen, og kan lide store traumer når en av de nærmeste omsorgspersonene plutselig forsvinner.
Større barn skjønner mer av hva som skjer, men påvirkes i like stor grad av den uretten de blir utsatt for.
Så hvem straffes mest? Far som blir utvist, eller barnet som sitter igjen i Norge uten å forstå hvorfor far er borte?
***********************
Hvem straffes mest?
To mennesker har møtt hverandre, forelsket seg og blitt et par. Sammen har de fått den mest urolige gaven av alle; et barn.
Man lever alle under ett tak, som en samlet familie og har det bra sammen, men man har en stor svart sky hengende over seg, noen vil spitte familien fra hverandre. Far er ikke Norsk og har oppholdt seg ulovelig i landet over en periode for å holde familien samlet.
Norske myndigheter ser på dette som en grov forbrytelse da dette er brudd på utlendingsloven. Dette er noe de straffer med 2-5 års innreiseforbud til Norge og alle andre schengen land. Det vil si at de vil sende far ut av landet der hans kjæreste/kone og barn bor for 2-5 år. Når en får innreiseforbud kan han ikke reise til schengen for å møte eller se sin familie på de årene UDI/UNE bestemer seg for er en passende straff. Når årene er gått kan en på nytt søke om familiegjennforening, og kanskje da kan familien få bli sammlet igjen.
Myndighetene ser på hvor stor tilknyttning utlendingen har til riket, i dette tilfellet Norge. Vi opplever til en stadighet at familie og barn i et land ikke er sterkt nok. Så hva er sterk tilknyttning til riket? Det er noe jeg gjerne skulle hatt svar på. For i mine øyne er det akurat familie og barn man har sterkest tilknyttning til, uansett land.
Selv er jeg født og oppvokst i Norge. Jeg trodde aldri selv når jeg vokste opp at jeg komme til å forelske meg i en som ikke er norsk, men jeg en dag møtte jeg min kjære. Vi ble kjent og forelsket oss i hverandre, og med tiden bestemte vi oss for å satse på et kjæresteforhod. Tiden gikk og vi ble samboere. Etter en stund ble vi gravide, og vi bestemte oss for å beholde barnet da vi begge følte vi var klare for dette.
Det vi ikke var ikke klare for den psykiske torturen som lå oss i vente. Vi søkte om familiegjennforening da jeg enda var gravid, og siden det har vi fått avslag etter avslag, men fortsatt å kjempe videre. Vi står i vår siste kamp nå som vil avgjøre om vi får familiegjennforening eller ikke. Vi har kjempet i 2,5 år nå og er ikke kommet lengre. Dette har endt med at jeg ble anbefalt av helsesøster, som har hatt helsesjekk på vårt barn siden hun ble født, til å gå til psykolog. Hun så hvor hardt dette gikk ut over meg psykisk. Jeg hadde ikke økonomi til å gå til psykolog, så hun kontaktet familievernkontoret for å hendvise med dit. Der fikk jeg en psykolog som jeg har gått til i over 1 år nå. Jeg har slitt med en del angst og depresjon.
Jeg er redd for at når UNE nå tar sitt endelige valg velger de å sende ut min mann, og far til vår datter på 2 år ut av landet. Blir han sendt ut blir han sendt til Afrika for minst 2 år. Dette vil snu alle våre liv på hodet.
Jeg jobber på en heldøgns omsorgsbolig, der jeg jobber i en skiftordning. Datteren vår går i barnehage mandag - fredag, og stortrives der. Jobber jeg dag henter jeg henne i barnehagen og vi tilbringer ettermiddagen sammen hjemme eller ute. Jobber jeg ettermiddag er det han som henter henne fra barnehagen og de tilbringer dagen alene sammen. Det hender seg ofte at far og datter er sammen da jeg jobber ettermiddag og helger. Når fødselspermisjonene var over var han alene hjemme sammen med vår datter i over ett halvt år før hun begynte i barnehagen. Så jeg kan si med hånden på hjertet at vi har fått ei pappa-jente.
Blir pappa sendt ut av landet må jeg si opp jobben og prøve å finne med en ny jobb med bare dagvakter. Jeg blir da alenemor mot min vilje. Datteren vår vil miste en stor del av seg selv. Hun vil miste muligheten sin til å lære seg sin fars språk og en go del av sin afrikanske kultur. Og ikke minst hun vil miste den nære kontakten hun nå har til sin pappa.
Jeg snakker med andre som har mistet sin mann på samme måte, og hører hva dette gjør med deres barn, og jeg blir på gråten.
Jeg gruer meg til å måtte svare min datter hvorfor pappa ikke er her. Hvorfor pappa ikke får være sammen med oss lengre.
Vi som foreldre må være sterke for våre barn, men min frykt er at jeg ikke vil være sterk nok for vår datter. Jeg er en utrolig følsom person og er ikke så flink til å gjemme mine følelser. Jeg er redd for at jeg skal bli kraftig nedbrutt om de sender mannen min til Afrika. Han holder meg sterk, han får meg til å føle meg trygg og elsket. vi har ett bra familie liv og dette vil norske myndiheter ta fra oss. hvor er mine rettigheter som norskstatsborger?
Men mest av alt , hvor er vår datters rettigheter til å få vokse opp i ett trygt hjem med sin mor og far?
Rettighetene til vår datter blir satt til sides for utlendingsloven. Ja, han gjorde et overgrep på utlendingsloven da han ble i landet ulovelig og holdt familien samlet. Men hva er den største forbrytelsen? Å oppholde seg ulovelig i et land for å være nær sin datter og kone? Eller å frarøve et barn sin far?
Norske myndigheter syns de gir en mild straff når de gir innreiseforbud på 2 år. De mener barn kan holde kontakt med far over telefonsamtaler og feriesamvær, noe som i praksis ikke fungerer siden små barn ikke egentlig skjønner stort av hvordan en telefon fungerer, og det ikke alltid lar seg gjøre å reise på lange ferier med en alenemors økonomi.
Er det en liten periode? Vår datter er 2 år, hun har levd like lenge som far skal være borte. for min datter er de 2 årene hele livet. Du kan spørre en hver barnepedagog og få det samme svaret; 2 år er mye for ett barn.
De første årene av ett barns liv har mye å si for barnets utvikling. Det er da de nære relasjoner bygges, språk utvikles og personligheten formes. Barn er i denne perioden av livet sensitive for forandringer i hverdagen, og kan lide store traumer når en av de nærmeste omsorgspersonene plutselig forsvinner.
Større barn skjønner mer av hva som skjer, men påvirkes i like stor grad av den uretten de blir utsatt for.
Så hvem straffes mest? Far som blir utvist, eller barnet som sitter igjen i Norge uten å forstå hvorfor far er borte?
fredag 21. august 2009
Barnas rettigheter ...
En vakker og dypt alvorlig skildring av livet hos en liten familie som lever under svøpen at far er kastet ut av landet, og blir tvunget til å etterlate 2 uskyldige barn i Norge som farløse.....
***********************
Alle barn har rett til...
Barneloven - "skal bidra til at barnet opprettholder kontakt med begge foreldre ved samlivsbrudd".
I vår sak, der UDI/UNE har besluttet å utvise far for 5 år, gjelder nok ikke barneloven. Vil det si at flerkulturelle barn ikke har samme rett til å ha både mor og far i nærheten...? Ved et samlivsbrudd, tvunget av norske myndigheter.
Hvorfor skal våre barn diskrimineres? For det er det vi føler, diskriminering. Hvorfor skal våre barn påføres unødig stress, angst og traumer? Hvorfor vil myndighetene sprenge, en i utgangspunktet, lykkelig og trygg familie? Er det riktig at barna skal straffes for en feil far har gjort? En feil som ikke var gjort med overlegg, og som ikke hadde onde hensikter. Som kun ble gjort i ren uvitenhet om følger og konsekvenser, og som ikke har angått eller rammet noen andre enn han selv, og hans familie.
Ja, vi er enig i at han har brutt utlendingsloven, men ikke noe kriminelt har skjedd, ikke annet enn at han fant kjærligheten med en norsk kvinne, og stiftet familie..
Vi er en familie på 4; mor, far, jente 6 år, gutt 2 år. En familie som er i ferd med å sprenges, pga utvisningsvedtaket vi lever med.
Vi er en familie i krise, en alvorlig krise, vi slites og er i ferd med å gå i stykker.
Vi har levd med utkastelsesspøkelset i 6-7 år, og nå er vi på randen til splittelse, en uønsket splittelse. Etter så mange år med angst og bekymring er vår situasjon blitt uholdbar, vi klarer snart ikke mer.
For ca. 1.5 år siden flyttet far i kirkeasyl, dette pga at angsten for tvangsutsendelse ble så sterk at vi ikke klarte å opprettholde et normalt familieliv; hver gang det ringte på døra, var vi redde for at det var politiet som kom. Dette ble til slutt en så stor belastning, at vi sammen tok den tunge beslutningen om kirkeasyl. Vi håpet og trodde situasjonen skulle bli bedre av det. I stedet ble det værre for alle fire..
For jenta vår, som da var 4 år gammel, ble det en omveltning så stor at hun utviklet både stress, separasjonsangst, nattevæting, mareritt etc. Hun gråt seg i søvn hver eneste kveld i mange måneder, og var heller ikke trygg da vi var sammen med far i kirkeasylet. Hun forandret seg fra å være ei skikkelig gladjente, til å bli innesluttet, sorgtung, og kun være med mor og far hele tiden.Atskillelsen og uroen for far preger henne, og det river istykker et mors-/farshjerte å se barnet sitt slite på denne måten.
Hun har siden fødselen vært ei skikkelig pappajente, og hun og pappa knyttet et helt spesielt bånd allerede da. Etterhvert som hun vokste til, ble det pappa som var omsorgsperson i heimen da mamma begynte å jobbe igjen. Han var der for henne til alle døgnets tider, uansett, så var pappa der. Dette spesielle båndet var heller ikke vanskelig å se for andre, til og med helsesøster kommenterte det..
For gutten vår, som bare var 8 mndr da pappa flyttet, ble det også merkbart. I hvert et rom hjemme, så vi at han søkte etter pappa'n sin. Han ble urolig, og utviklet etter hvert separasjonsangst. Hver gang vi skulle dra fra kirkeasylet, ble det hjerteskjærende, av og til hysterisk, gråt som kunne vedvare i lang tid etter at vi kom hjem. Separasjonsangsten ble værre og værre jo større gutten ble, og den har ennå ikke sluppet taket i han. Hver gang far reiser seg, blir gutten nesten hysterisk og følger etter. Dersom han ikke får være med, ender det i hysterisk ukontrollert gråt, til sammenlikning lik et angstanfall.
For far ble situasjonen i kirkeasylet så traumatisk og uholdbar, at han ble deprimert og fikk suicidale tanker. En i utgangspunktet svært ressurssterk mann, ble gradvis brutt ned. To ganger forsøkte han å gjøre slutt på livet.. For hva hadde han å leve for om han skulle bli frarøvet hele sin familie? Han ble innlagt på psykiatrisk avdelig begge ganger, og etter siste opphold, samt ukentlige samtaler med psykolog, har han gradvis kommet bort fra tanken om å ta sitt eget liv.
Min egen situasjon, som mor og kone, ble etterhvert også veldig vanskelig. Jeg har utviklet sterk angst, og til tider depresjoner, som har gått utover både psykisk og fysisk helse. Min arbeidsevne er kraftig redusert som følge av vår situasjon, jeg er idag delvis arbeidsufør.
Jeg har samtaler med psyk.sykepleier, og også til tider psykolog, samt en familieterapeut, som er til god hjelp.
I løpet av sommeren har far mer eller mindre flyttet hjem igjen. Vi så oss nødt til å prioritere annerledes, det vi trodde skulle bli til det bedre for familien, har blitt forværret. Dette etter litt over 1 år boende borte fra familien, der barna hadde muligheten til både å snakke med, og være fysisk til stede med far hver dag. Hvilke følger/konsekvenser vil det gi barna dersom far må forlate landet for 5 år!?!
Vi føler oss desperate, hjelpesløse, maktesløse.. Vi kan ikke la familien vår splittes, vi ønsker ikke et tvungent samlivsbrudd. Og vi ser heller ingen løsning i å flytte til Nord-Afrika. Far har ingen jobb der, ingen spes. utdannelse som gjør at han kan få en godt betalt jobb som forsørger hele familien. Mor kan heller ikke finne jobb der, jeg snakker ikke språket. Ser heller ingen bedring i å være uten min familie og venner, uten nettverket mitt.
Jeg har også en voksen datter, fra et tidligere forhold. Hun trenger meg, og sine søsken, selv om hun er voksen. Det meste taler for at vi skal bo her. Barna har festet gode røtter i familie, nærmiljø. De kan heller ikke rives opp. Jeg føler jeg får panikk, jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre.
I barnekonvensjonens artikkel 3 står det om barnets beste. Er ikke det, i vårt tilfelle, barnas beste å ha både mor og far hos seg?! Barna er en uskyldig part i saken, og vår store bekymring er at barna skal utvikle psykiske vansker som en følge av separasjon fra far, både emosjonelle, tilknytningsmessige og sosiale. De fratas retten til et godt liv.
Er det virkelig lov i dagens Norge?!
HegeO
Oppdatering vedrørende Hege & Monier
Jeg har vært på seminar i Trondheim og fått innsyn i en hel rekke saker som handler om utvising av FAR, mens kone eller samboer må bli igjen alene i Norge med eneansvar for barna.
I fortsettelsen kommer vi til å legge ut en rekke opplysninger om noen av disse sakene her, det er et sjokkerende innsyn i livet til mennesker som utsettes av psykisk tortur fra norsk offentlighet!
På seminaert var en hel rekke personer til stede, til sammen var 10 forskjellige nasjonaliteter representert, politikere fra SV og KrF, dessevver var vår egen Berit Solem forhindret fra å møte pga annet engasjement i møte-kollisjon, men hun var til stede i ånd!
Det ser ut tilk at de gjør seg gjeldende en systematisk kjønnsforskjell i slike saker, selv om vi via nyhetene har blitt kjent med at en mor er utvist i dagens nyhetsbilde, ser det ut til at det hører til unntakene.
Uansett er det ikke hverken mor eller far vi skal ha oppmerksomheten på.
Det er BARNA.
Om man, som UDI har foreslått tar med seg barna, bør det oppfattes som ulovlig brudd på alle barneverns-regler. Ved å bidra til å tvangsflytte barn som er født i Norge, og som dermed burde være norsk borger etter all vanlig rettsoppfatning, tar man fra barna retten til å vokse opp i et trygt samfunn, med fastlege, utbygget helsevesen, skolevesen og alle andre sosiale rettigheter.
Ved å tvinge barna UT, degraderer man dem til et liv i fattigdom og i direkte livsfare, som kjent føregår det til enhver tid en lang rekke kriger i vår verden.....
Ved sin snedige argumentasjon setter UDI til side FN's barnekonvensjon som Norge har både undertegnet og ratifisert. En internasjonal konvensjon har, om den styår i motstrid til norsk rettspraksis, FORRANG foran alle andre norske lover, den har forrang foran Grunnloven til og med.
Dersom norske lover strider mot en internasjonal konvensjon, må norske lover endres.
Så langt norsk lov.
Norsk rettspraksis, som håndhevet av UDI på dette området er ikke bare tvilsom, den er ULOVLIG. UDI hevder de kan sette til side både regler om barnevern og Barnekonvensjonen, av årsaker som synes være både grumsete og uklare.
Det som er sikkert er at UDI har blitt PÅLAGT å drive innvandrertallene ned med alle midler.
De som i første rekke betaler den høyeste prisen er barn født i blandingsekteskap, hvor mor er etnisk norsk, mens far er utenlandsk opprinnelse. Særlig ser det ut til å ramme fedre med mørk hud. Jeg har aldri hørt at en hvit europeer eller amerikaner er blitt kastet ut.....
For å komme de rammede i "møte" sier UDI at man foretar utkastelse av riket begrenset til 2 år, i stedet for den høysete grensen som er 5 år.
Til det er å si at 2 års adskillelse utgjør hele livet for en toåring som nå mister far.
Dessuten har vi INGEN garanti for at noen noensinne vil få innvilget oppholdstillatelse av disse som nå skal kastes ut, de har jo på forhånd minimal tillit, utkastelsen kommer jo som en følge av at delinkventen har "gjort noe ulovlig", løyet for politiet feks. Det bør ikke være noen bombe for noen at man i slike saker gir automatisk avslag i 9 av 10 tilfelle.
Dermed står vi praksis foran det faktum at staten tvinger barneforeldre til skilsmisse, og dermed fratar barna mulligheten til daglig omgang med sin biologiske far. Om ikke det er straffbart brudd på menneskerettighetene, er ingenting det!
Dette er og blir en skam for Norge.
I fortsettelsen kommer vi til å legge ut en rekke opplysninger om noen av disse sakene her, det er et sjokkerende innsyn i livet til mennesker som utsettes av psykisk tortur fra norsk offentlighet!
På seminaert var en hel rekke personer til stede, til sammen var 10 forskjellige nasjonaliteter representert, politikere fra SV og KrF, dessevver var vår egen Berit Solem forhindret fra å møte pga annet engasjement i møte-kollisjon, men hun var til stede i ånd!
Det ser ut tilk at de gjør seg gjeldende en systematisk kjønnsforskjell i slike saker, selv om vi via nyhetene har blitt kjent med at en mor er utvist i dagens nyhetsbilde, ser det ut til at det hører til unntakene.
Uansett er det ikke hverken mor eller far vi skal ha oppmerksomheten på.
Det er BARNA.
Om man, som UDI har foreslått tar med seg barna, bør det oppfattes som ulovlig brudd på alle barneverns-regler. Ved å bidra til å tvangsflytte barn som er født i Norge, og som dermed burde være norsk borger etter all vanlig rettsoppfatning, tar man fra barna retten til å vokse opp i et trygt samfunn, med fastlege, utbygget helsevesen, skolevesen og alle andre sosiale rettigheter.
Ved å tvinge barna UT, degraderer man dem til et liv i fattigdom og i direkte livsfare, som kjent føregår det til enhver tid en lang rekke kriger i vår verden.....
Ved sin snedige argumentasjon setter UDI til side FN's barnekonvensjon som Norge har både undertegnet og ratifisert. En internasjonal konvensjon har, om den styår i motstrid til norsk rettspraksis, FORRANG foran alle andre norske lover, den har forrang foran Grunnloven til og med.
Dersom norske lover strider mot en internasjonal konvensjon, må norske lover endres.
Så langt norsk lov.
Norsk rettspraksis, som håndhevet av UDI på dette området er ikke bare tvilsom, den er ULOVLIG. UDI hevder de kan sette til side både regler om barnevern og Barnekonvensjonen, av årsaker som synes være både grumsete og uklare.
Det som er sikkert er at UDI har blitt PÅLAGT å drive innvandrertallene ned med alle midler.
De som i første rekke betaler den høyeste prisen er barn født i blandingsekteskap, hvor mor er etnisk norsk, mens far er utenlandsk opprinnelse. Særlig ser det ut til å ramme fedre med mørk hud. Jeg har aldri hørt at en hvit europeer eller amerikaner er blitt kastet ut.....
For å komme de rammede i "møte" sier UDI at man foretar utkastelse av riket begrenset til 2 år, i stedet for den høysete grensen som er 5 år.
Til det er å si at 2 års adskillelse utgjør hele livet for en toåring som nå mister far.
Dessuten har vi INGEN garanti for at noen noensinne vil få innvilget oppholdstillatelse av disse som nå skal kastes ut, de har jo på forhånd minimal tillit, utkastelsen kommer jo som en følge av at delinkventen har "gjort noe ulovlig", løyet for politiet feks. Det bør ikke være noen bombe for noen at man i slike saker gir automatisk avslag i 9 av 10 tilfelle.
Dermed står vi praksis foran det faktum at staten tvinger barneforeldre til skilsmisse, og dermed fratar barna mulligheten til daglig omgang med sin biologiske far. Om ikke det er straffbart brudd på menneskerettighetene, er ingenting det!
Dette er og blir en skam for Norge.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
