lørdag 5. september 2009

Gift og barn med mann som risikerer utvisning!

Gift og barn med mann som risikerer utvisning!

Jeg møtte En mann i oslo i begynnelsen av 2006, vi ble kjærester og flyttet ganske raskt sammen han var da asylsøker. i 2007 fikk han avslag på asyl. Vi kontaktet en advokat og begynte ankeprosessen. I mellomtiden ble vi mere og mere seriøse, begynte å snakke om barn hus og båt...I bunn og grunn bestemte vi oss for at det ble oss for fremtiden jeg var da 26. Egentlig naiv i mange forstander. Jeg hadde en viss ide om rettferdighet og en blind tro på systemet. som følge ov våre avgjørelser trakk vi så tilbake asylanken og bestemte oss for å reise til hans hjemland å gifte oss. Vi så på det som å ikke utsette problemene og få ordnet opp sånn at vi raskest mulig kunne fortsette vårt samliv uten å ha en eventuell adskillelse hengede over oss. Vel alt bra så langt. Vi satte oss på flyet med nesen mot fremtiden og den tredje verden. 8 februar 2008 leverte vi inn søknaden om gjenforening på ambassaden. Der ble vi forspeilet 6-9 mnders behandlingstid. Så kom den vanskeligste dagen i mitt liv (trodde jeg) Da jeg måtte passere passkontrollen og se min elskede stå igjen på den andre siden.

Jeg kom hjem til Norge og fortsatte å jobbe og vente. Så kom sjokket. Jeg var gravid! Dere kan ikke forstille dere den enorme mengden motstridende følelser som raste i meg den gang. Jeg hadde ikke brukt prevansjon tidligere, men ble ikke gravid, Utenom en gang jeg var tre måneder på vei og så endte det i spontanabort. I ettertid innså jeg at jeg mest sansynlig hadde vært gravid flere ganger, men at jeg ikke hadde merket noe fordi det altid endte nesten før det hadde begynt. Jeg vet i hvertfall at jeg hadde forsinket menstrausjon flere ganger for så å plutselig få større og uvanlige blødninger. Den gang ble jeg alvorlig redd for at det var noe i veien for min fertilitet. Det var vel dette som til syvende og sist fikk meg bort fra ideen om abort. Jeg må inrømme at jeg heller ikke hadde stor tro på at svangerskapet skulle bli fullbyrdet. Advokaten min advarte meg og sa at det ikke ville blitt tatt hensyn til at jeg var svanger hos UDI, men idealisten i meg ville vel ikke helt tro henne. Jeg tror nok i ettertid at jeg hadde litt " skylapper". Vel jeg vokste og blomstret. Da jeg begynte å nærme meg 6 mnd skjønte jeg at det lille vesenet som vokste i meg var kommet for å bli. Da begynte imidlertid noen skjær i sjøen opp. Først så ble jeg syk. Jeg slet med bekkenløsning og i perioder kunne jeg ikke gå. Legene ville sykemelde meg , men siden jeg flyttet hit i 2006 og hverken har nær familie eller venner her jeg bor i dag, var jobben min nettverket mitt. Jeg ble derfor sendt til kiropraktor som konstaterte at det ene benet mitt var to cm kortere en det andre, men jeg skulle ikke bekymre meg da det ikke var medfødt, men en konsekvens av at hoften min hadde" hengt seg opp". Jeg ringte sjefen og var så fornøyd og gav beskjed om at; joda jeg skulle bli bra igjen. Det skjedde i midlrtid ikke. Det kostet meg bare ca 3000 kr hos kiropraktoren. Vel jeg nektet å gi meg og fikk aktiv sykemelding. Jeg klarte meg ut syvende mnd. Da måtte jeg kaste inn håndklet. Da begynte jeg å bli alvorlig redd, noe var feil. Ikke hadde vi hørt noe fra UDI og jeg gikk alene. Syk, høygravid og redd. Jeg fikk da et skriv fra legen om at jeg trengte prioritering i saken. Dette skrivet fremmet advokaten vår. Så var det å vente igjen. Så fikk jeg beskjed om at prioritering var innvilget, muntlig altså fra UDI til min advokat. Livet så med ett lysere ut. Jeg ventet og jeg ventet...Så kom tiden for nedkomsten, uten at UDI hadde gitt lyd fra seg. Jeg ble alvorlig redd. Tanken på å føde alene var uoverkommelig. Jeg hadde jo ingen andre en min mann som kunne være der og støtte meg. Jeg hadde også så store poblemer med å bevege meg at renhold hjemme, matlaging og handling var umulig. Når jeg tenker tilbake skjønner jeg egentlig ikke hvordan jeg overlevde de to siste månedene. INGEN hadde jeg som kunne hjelpe meg og jeg ble heller aldri tilbudt noe hjelp fra helseNorge, enda mange viste om min situasjon.

Så en dag i oktober begynte riene. Jeg ringte mamma og sa at nå var det i gang, mamma forklarte at hun skulle jobbe de neste dagene så hun kunne ikke komme. Jeg gjorde som forventet og gikk hjemme til det var så og så kort tid mellom riene. I mellomtiden hadde jeg kontakt med fødeavdelingen og de ba meg til slutt om å komme inn fordi de var bekymret for fargen på fostervannet mitt. Jeg reiste inn og de konstaterte at fostervannet var forurenset så de overvåket meg og barnet nøye. Da ringte mamma og sa at hun hadde snakket med sjefen sin og hadde fått fri så hun kunne komme og være der sammen med meg. Hun rakk akkurat å komme fram (etter å ha kjørt gjennom halve Norge) til fødselen satte ordentlig i gang. Jeg lå og skulle føde i et og et halvt døgn. Til slutt klarte jeg ikke mere og fikk epidural, det var dumt for da gav riene seg. Jeg husker ikke så mye fra de neste seks timene. Jeg tror jeg sov innimellom. Så plutselig ble det hektisk aktivitet. Det kom en lege og foretok en ganske brutal undersøkelse. To minutter etterpå ble det beordret umiddelbart keisersnitt. Da knakk jeg og bare gråt og gråt. Jeg kan ikke huske hva jeg tenkte eller følte, men måneder med angst og frustrasjon kuliminerte og flommet ut av meg. Mindre en en halvtime senere lå jeg klar på operasjonsbordet. Det meste av det som skjedde er bare et virrvarr, men jeg husker en ting; Legen som skulle operere bannet og kjeftet på jordmoren for at de ikke hadde barbert meg. Det er utrolig at jeg hadde krefter til å reflektere over dette, men jeg husker faktisk hvor flau jeg ble. Av selve operasjonen husker jeg bare to ting. Det første var at jeg kjente noen harde rykk i mage regionen og tenkete; hvorfor røsker de så fælt? Det andre var når bedøvelsen krøp opp og lammet brystkassen min så jeg ble kvalt. Mamma sa i ettertid at det er det ekleste hun noen gang har sett da hodet mitt ble hovent og rødt. Jeg husker ikke at sønnen min ble født, jeg husker heller ikke at han ikke skrek og at de løp ut av rommet med han for å starte det jeg antar var gjenopplivning. Jeg har faktisk heller ikke spurt mamma om det i ettertid da jeg faktisk enda er redd for å få vite nøyaktig hva som skjedde. Så våknet jeg opp av at to sykepleiere skulle vaske meg nedentil. Jeg husker ikke annet enn at jeg følte meg euforisk. Heldighvis sa sykepleierene så hadde alt gått bra til sist og min sønn på 4,5 kg var frisk og fin og sammen med min mor på en annen avdeling. Så sovnet jeg. Dagene som fulgte var jeg helt tom jeg kan ikke huske om jeg tenkte eller følte noe som helst. Alt jeg vet er at det lå en liten alien og sov ved sengen min og krevde og krevde. Jeg tror ikke dere som leser dette kan forstå uten å ha opplevd det selv, men depresjon kan slå deg i trynet som en knytteneve! Det eneste jeg ønsket meg var å forsvinne. Jeg orket ikke å være på sykehuset. Så jeg kranglet meg til å få reise hjem den andre dagen. Hjemme satt jeg med knusktørre øyne og glodde på sønnen min døgnet rundt. All glede var erstattet med angst og panikk. Etter en uke ringte jeg mamma og sa at nå må jeg ha folk rundt meg ellers så dør jeg. Hun kjørte fram og tilbake halve Norge rundt igjen for å hente meg. Jeg ble hos mamma en måned. Mens jeg var der kjøpte jeg en babysense 2(pustealarm for småbarn). Den ble min frelse. Nå kunne jeg om enn urolig ihvertfall for et par timer av gangen tørre å sove igjen. I min halpsykotiske tilstand hadde jeg nemlig klart å imbille meg selv at sønnen min skulle slutte å puste om natten og jeg var sikker på at han skulle dø.Jeg har i ettertiden sagt til mamma at hadde det ikke vært for henne den gangen så hadde alt gått til *******. Bokstavlig talt.

Så begynte kampen mot UDI. Jeg husker ikke når, men kort tid etter så fikk vi beskjed fra UDI at prioriteringen var trukket tilbake, grunnet at dette var "en vanskelig" sak og at det manglet noen dokumenter. De nevnete dokumentene greide jeg selv å spore opp på to forskjellige steder, men det tok UDI måneder å "rekonstruere" saken, som det så fint hette seg enda advokaten vår overleverte navn og telefonnr til vedkomne som satt på papirene våre(en statsutnevnt advokat i Tronheim som ønsket en sum på 3000 kr for å utlevere papirene til meg. I tilleg så hadde politiet hatt papirene, men svarget på at de var registrert inn hos UDI 18 mai 2008. Dette benektet UDI. Så var det atter en gang opp til meg å holde det skipet som bar vår maltrakterte familie flytende mens UDI sneglet seg i vei. Så 12. desember 2008 kom sjokkmeldingen som la vår verden i ruiner atter en gang. De vurderte min mann utvist p.g.a. at de hadde en mistanke om at han hadde oppholdt deg ulovlig i landet tidliger. Dette kom som et sjokk på meg. Grunnen til dette var visst at han hadde søkt asyl i Norge tidligere (2003) og de ikke trodde på de bevisene han la fram om hvor han opholdt seg til han kom tilbake og fikk søke asyl på nytt. Dette vet jeg svært lite om fordi det forgikk før min tid. Beviset hans besto av vitneutsagn fra venner og bekjente der han hadde oppholdt seg.Bare for å gjøre det klart UDI har ingen beviser på det motsatte så det er ord mot ord. Min mann bedyrer at dette ikke medfører riktighet. Jeg vet ikke hva jeg skal tro og ærlig talt så gir jeg blaffen! Hva så ? Kanskje han har vært her kanskje ikke..Jeg bare spør meg selv; hadde deres mistanker holdt i retten? Er det så graverende at det tilsvarer straffen de pålegger tre mennesker (av dem to som ihvertfall er uskyldige)?

Vel nok om det. Jeg var ruinert psykisk og fysisk. Jeg hadde en hardnakket infeksjon i livmoren og hadde et sammenbrudd på gynekologisk poliklinikk. Jeg ble sendt hjem med en resept jeg ikke hadde noen mulighet til å hente ut. I Tilegg slet jeg fortsatt med bekkenløsning. De første fem månedene av min sønns liv greide jeg ikke engang å være gla i ham. Jeg var for redd og for tynnslitt. Fremtiden hadde jeg liten tid til å tenkte på. Jeg levde i en surrealistisk kokong der jeg drømte om døden i våken tilstand. Dessuten hadde jeg vært i kontakt med NAV trygd i tiden rett før min sønn kom og de fortalte meg at joda hvis min man skulle utebli så hadde jeg krav på overgangsstønad, de måtte bare lage en sak ut av det. Det var mitt sikkerhetsnett og en medvirkende faktor til at jeg drev fremtiden foran meg. Jeg fikk bare beskjed om å ta kontakt igjen når min sønn var eldre og min manns situasjon var litt klarere. Så jeg gjorde det i februar....Da var marerittet i gang. NEI NEI NEI var svaret jeg hadde ikke krav på noen ting! Jeg var ikke enslig forsørger fordi jeg var gift. Men....prøvde jeg å si. Det ble et svakt pust som blåste bort i vinden.

Så i Mars fikk jeg endelig hjelp. Da hadde jeg vært hos flere leger og forklart og forklart. Jeg hadde vært hos barneværnet og forklart og forklart. Det var helsesøster på helsestasjonen som til slutt sa; Du trenger hjelp. Jeg var stum. I møte med dette malende gigant maskineriet som helseNorge er så blir man så bitteliten at man til slutt ikke tror det når noen strekker ut en hånd. Da fikk jeg tildelt en studentpsykolog på Alines poliklinikk. Hun var en sol i min tilværelse, selvom jeg syntes hun var håpløst naiv og idealistisk. Hun møtte meg med holdningen;Dette fikser vi. Jeg følte meg om ikke klokere så 1000 år eldre en henne. Hun tok initiativet til et møte med NAV trygd. Jeg var skeptisk, men en liten spire av håp hadde hun tross alt satt igang i meg. Det håpet blåste bort i det sekundet jeg trykket den slappe hånden til den lille grå og avvisende kvinnen som møtte oss på NAV. Det hadde tatt meg over tre uker å få til et møte. Det første hun gjorde når vi kom dit var å sette seg bak skrivebordet sitt med armene i kors og informere oss om at hun kunne ikke hjelpe oss med noe. Bare informere. Hun fulgte opp med å oppfordre meg til å skille meg. Da tok den lille stoltheten jeg fortsatt hadde i besittelse overhånd og vi gikk. Studentpsykologen var sjokkert over mottagelsen vi fikk, så jeg er overbevist om at det ikke bare er jeg som er overfølsom. Vet dere hvordan det er å sitte å legge ned timesvis med arbeid i å skrive søknader når du bare såvidt føler du har hodet over vannet? Min psykologiske tilstand gjorde at jeg hadde mistet oversikten. Jeg hadde ikke kontroll. Ingen plan. Det gikk i surr for meg og jeg gjorde ting for sent og ufullstendig.

I tillegg er min sønn kronisk syk, han har atopisk eksem. Jeg var hos seks leger. Den sjette var i stand til å hjelpe oss. I mellomtiden hadde sønnen min kjøttsår i ansiktet og skrek døgnet rundt. Det var blod over alt. I dag har han fått påvist melke og nøtteallergi. Jeg mistenker også at han har astma, men det er for tidlig å si noe sikkert. Jeg brukte ca 1500 kr i måneden på diverse remedier for å lindre, roe og forhåpentlighvis kurere han. Jeg famlet i blinde. Utslettet dukket opp når han var 4 mnder gammel. Alikevel har vi fått avslag på grunnstønad. Videre har vi fått avslag på overgangsstønad, utvidet barnetrygd, bostøtte, kontantstøtte og vi har ikke farsbidrag. Min mann tjener rundt 2000 kr i måneden. Det landet han kommer fra har ca 110 millioner mennesker som lever under fattigdomsgrensa. Permisjonen min var slutt 24.07.09 den første september nærmer seg og vi har 0kr på kontoen. Jeg kan ikke returnere til mitt arbeid da det innebærer turnus og jeg har ikke krav på dagjobb da jeg hadde vikariat. ikke får jeg barnehageplass heller da NAV trygd nekter å gi meg dokumentasjon på at jeg er alene med sønnen min og det er det barnehagekontoret krever for å få prioritering. For å få sosialstønad så måtte jeg avvikle min BSU først fikk jeg beskjed om. 32339 kr surt oppspart gjennom flere år. Det eneste jeg og sønnen min har. Vår eneste mulighet til å etablere oss for fremtiden. Jeg er for gammel til å opprette kontoen på nytt senere. det er det som er surt ikke pengene. Jeg må tydelighvis være konkurs på alle måter før jeg kan motta noe som helst. Gjelden min tar de ikke hensyn til.For å få arbeidsledighetstrygd må jeg juge. Det byr meg imot. Det er ikke slik jeg er.

Uansett hva jeg gjør så taper jeg. Mitt opp i dette så mistet jeg psykologstudenten. Hun var ferdig med praksisen. Jeg fikk en ny psykolog ..som skulle i ferie og ikke hadde tid til meg før om to måneder. Igjen var jeg mutters alene. I går fikk jeg beskjed om at UDI har avist advokatens anmodning om prioritering igjen. Enda jeg har fått skriv fra leger, barnevernet og en psykolog på at det er av vital interesse for oss at vi får min mann hjem snarlig. Jeg var en oppegående, resurssterk,arbeidsdyktig og lykkelig peson. I dag er jeg en utslitt, strsset og syk alenemamma uten noen rettigheter. Jeg sørger over alt min mann ikke har fått sett og vært med på. Jeg sørger over det som burde vært de lykkeligste månedene i mitt liv. Jeg sørger over min arbeidsplass og jeg sørger over en fremtid som virker sort. Først nå klarer jeg å gå i dusjen uten sønnen min(mens han sover) Riktignok med baby sensen og callingen på. Vi har fått eksemet sånn nogenlunde under kontroll og jeg nyter en deilig liten krabat som jeg elsker. Angsten for min sønns ve og vel har avtatt så jeg i hvertfall kan fungere sånn nogenlunde i hverdagen, men tenken på min økonmiske sikkerhet tynger meg så jeg ikke klarer å samle nok styrke til å dra meg opp av søla. Jeg føler meg stemplet som et arbeidsky, sytende problem som blir kastet rundt uten mål og mening. Det er ihvertfall det intrykket jeg føler de har av meg rundt om kring på alle disse offentlige kontorene. Og slipper UDI min mann så blir vi igjen stoppet p.g.a min økonomiske stilling. Uansett hva jeg gjør så går ikke dette. Hadde min mann kommet hjem i morgen så hadde også mine problemer endt i morgen. Jeg kunne gått tilbake til jobben jeg elsker og gode kollegaer. Jeg kunne forsørget oss til min mann fikk seg en jobb. Jeg hadde vært omgitt av en som elsket meg, støttet meg og avlstet meg. Kan dere skjønne at jeg er bitter?

Denne teksten var skrevet for ca en uke siden. På fredag fikk jeg vite at prioritering i utvisningssaken var avslått p.g.a at de ikke kunne ta hensyn til meg og sønnen min siden det er mannen min som er søker og ikke oss.

Samtidig syntes de det var passende å opplyse om at minimums saksbehandlingstid var satt fra tolv til fjorten måneder. Når disse månedene har gått har vi ventet på UDI i to år og tre måneder.

1 kommentar:

Eivor Johannessen sa...

Jeg kjenner meg igjen i veldig mye.Jeg har sloss m nav,og halve norge,ventet i tre aar,maa vente enda lengre...men har besokt min mann to ganger og venter naa barn nr2.Er lykkelig i hjertet mitt,men fattig og vet ikke hvordan man skal mote dagen,alltid.
Gi aldri opp!Vi skal forandre denne verden!Fordi vi elsker vaare menn og lysebrune barn!Klem fra oss

 
Blogglisten