tirsdag 8. september 2009

FAMILIEAMPUTASJON (Våre saksnumre 72/04, 60/05, 72/05, 06/06, 14/06, 190/06, 10/07, 27/07, 49/07, 02/08, 81/08)

Vi har fått lov til å bruke et utdrag av Bernt Hauges rapport om Funksjonshemninger og Menneskeverd.


***************************

FAMILIEAMPUTASJON (Våre saksnumre 72/04, 60/05, 72/05, 06/06,
14/06, 190/06, 10/07, 27/07, 49/07, 02/08, 81/08)


Vi er i Norge svært skeptiske til fysisk avstraffelse, på norsk jord. Og vi er skeptiske til lemlestelse, det være seg kjønnslemlestelse eller de eksemplene vi får kjennskap til om amputasjoner av armer og/eller bein som straff for tyveri og annen synd. Én ting er å skjære bort et sykt eller skadet bein eller arm, noe som smerter og er ute av funksjon. En annen ting er å skjære bort et godt fungerende lem. Det er grusomt, umenneskelig og nedverdigende.

Tilsvarende grusomt, umenneskelig og nedverdigende kan det være å skjære i godt fungerende familier. Én ting er at familier kan fungere så dårlig at det er riktig og naturlig at den løser seg opp. Én ting er at ett av familiens lemmer kan være til slik belastning at det beste for familiens harmoni og trygghet er å være ham eller henne foruten. En ganske annen sak er det, som straff eller sanksjon, å skjære i en vel fungerende familie og fjerne en far eller mor eller et barn.

Dette skjer, i vårt siviliserte Norge, i fredstid. For å understreke alvoret og for å trekke parallellen til de fysisk amputasjonene, finner jeg det på sin plass å bruke amputasjon som betegnelse.


Proforma ekteskap - proforma barn

I nattetimene etter et 50-årslag i begynnelsen av 60-årene sto jeg sammen med en kjent skuespiller og hørte noe av hans historie. For å redde henne fra utsendelse, hadde han rett før krigen giftet seg med en jødisk kvinne, flyktning fra Tyskland. Det var et ekteskap han ikke angret på. Jeg har etter hvert lært kjenne begge barna hans. Begge er kulturpersonligheter.

Jeg forsto det slik at det var et godt ekteskap. Han reddet dertil liv, noe jeg fremdeles vil anse for et høyverdig motiv for et ekteskap. Nå ville dette ekteskapet bli kalt pro-forma.

Vi leser fra Verdenserklæringens art 16:
1. Voksne menn og kvinner har rett til å gifte seg og stifte familie uten noen begrensning som skyldes rase, nasjonalitet eller religion. …
3. Familien er den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet og har krav på samfunnets og statens beskyttelse.

Jeg forsøkte en gang å hjelpe ei ung jente, som på grunn av sine erfaringer med menn i hjemmet, og på grunn av hvordan menn hadde fart fram mot hennes venninner, hadde bestemt seg for at hvis (når) hun skulle dele livet med noen, skulle det være med en kvinne. I det samfunnet hun kom fra, et livsfarlig valg. For utlendingsmyndighetene ingen grunn til beskyttelse. Fra min hjemmelskvinne i LLH ingen støtte. For hun var ikke ekte lesbisk.

Vi leser i Verdenserklæringens artikkel 18:
Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.
Og vi leser i artikkel 12:
Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse.

Likevel opplever vi for visse grupper at det settes slike begrensninger, fordi de kan tillegges uverdige motiver. For disse gruppene er valget av livsledsager langt fra fritt. Familier som stiftes av eget valg, blir langt fra støttet, de blir truet, av staten.



Familieamputasjon – noen eksempler

Han var asylsøker. De hadde levd sammen i flere år. Hun var gravid. Politiet kom og hentet ham i hjemmet. Hun aborterte av sjokket. Han ble sendt ut. Hun fulgte etter. Det ble etter hvert demonstrert at hans frykt for forfølgelse var reell. Hans synd var at han hadde oppholdt seg ulovlig i landet.

Han var asylsøker. De var samboere. Hun var gravid. Politiet kom og hentet ham i hjemmet. Hun aborterte der og da. Han ble sendt ut. Hun reiste etter. De inngikk ekteskap i hans hjemland. Vi har fått grundig signal om at varig utvisning vil si varig.

Hun var asylsøker. Han hadde fått opphold. De levde sammen. De hadde et barn sammen. Hun ble hentet og sendt ut sammen med ungen. Utvist for 2 år. Sendt til annet land i Europa, hvor de umiddelbart fikk beskyttelse.

Han var asylsøker. Hun hadde opphold. De hadde et barn sammen. Han var meget traumatisert, og hadde en serie med selvmordsforsøk bak seg. En vesentlig grunn til at han ble stabilisert, var at han fikk en kjæreste og fikk en datter, at han hadde noe å leve for og kunne øve opp noen av sine harmoniske kvaliteter. Norske myndigheter krever stor servilitet. Han var sliten og orket ikke mer. Han reiste ut og kan ikke komme tilbake på 5 år. Datteren forstår ikke hvorfor pappaen ikke er der. Foreløpig har de en kontakt på telefon. Noen tusen kroner hver måned. Det er ikke riktig det samme som å ha en pappa å ta på.

Hun var også asylsøker. De levde sammen. De hadde et barn sammen, ett år gammel. 2 års utvisning, trusselen om at hvis hun ikke forlater landet, vil utvisningstiden øke. Servilitetskravet er høyt i denne bransjen. Hun forlot sitt ett år gamle barn, for å være borte fra henne i 2 år.

Han er asylsøker. De bor sammen og lever sammen og har ei to år gammel datter. Han forbereder seg på å være borte fra henne i 2 år. 2 år er lang tid for ei jente på 2 år. Hans synd er at han har vært ulovlig i riket.

Han er asylsøker. De bor sammen og lever sammen. De har ei datter på 2 år. De vil utvise ham for 2 år. Hans synd er at han har vært ulovlig i riket.

Han er opprinnelig asylsøker. De har levd sammen i mange år. De har to barn sammen. Den eldste i skolen. De vil utvise ham for 5 år. Han har ikke vært noen til skade. Men presset er så stort at hele familien er merket.

Han er asylsøker. De har et barn sammen og som han er veldig knyttet til. De hadde det godt sammen. Men spenningen og usikkerheten ble for stor for henne. Hun kastet ham ut, for så å be ham komme tilbake, for så å kaste ham ut igjen.

Han er asylsøker. De har levd mange år sammen og har et barn sammen. Men også for henne ble presset for stort.

Listen kan forlenges. De to siste sakene forteller om et vanlig fenomen. På grunn av de ytre truslene blir kjærlighetsforholdet til asylsøkeren så problematisk og traumatisk at det kan slå kontra. Fra å være elsket, blir han en syndebukk. Det er en uhyggelig mekanisme å spille på. Jeg minnes en skoleklasse nordpå. Rektor fortalte dem at de skulle få en ny asylsøker, en ny venn i klassen. Klassen protesterte. De ville ikke ha noen ny asylsøker i klassen. For den forrige var de blitt så glad i og så gode venner med at da politiet hentet henne, var det til fortvilelse, forvirring og sorg. De hadde lært noe om kjærlighet. Og de var blitt grundig advart.


Familieamputasjon er uverdig

Vi har å gjøre med mennesker som har vært lenge nok i landet til å utvikle kjærlighetsforhold og til å få barn.

De fleste av dem har etter min vurdering hatt et beskyttelsesbehov. Det hører imidlertid med til de systematiske innvandringspolitiske tiltakene å definere bort beskyttelsesbehov. Den intense utvisningspraksisen de nå rammes av, hører likeledes med til de innvandringspolitiske tiltakene som er utviklet de siste årene. Det er egne enheter i Utlendingsdirektoratet som bare har med utvisninger å gjøre. Og når utvisning vurderes, legges gjerne annet på vent. Utvisning kan ofte ta tid. Vi må kunne anta at også de som jobber i en utvisningsenhet, legger ære i å gjøre en god jobb.
I dette er det lett å overse barn og familie og dens krav på statens beskyttelse.

Det gjelder familiens rett til å fungere som familie. Det dreier seg om det flerkulturelle barnets rett til å bli født, og med det rett til likeverd, til å vokse opp i en hel familie og til å kjenne til og få omsorg og oppdragelse fra begge foreldrene. Det gjelder å kjenne begge foreldrenes kultur.

Etter barnekonvensjonens artikkel 3 skal barnets interesser være en prioritert størrelse. Barnets interesser, slik de videre er definerte i barnekonvensjonen, skal inn i regnskapet og de skal prioriteres. Moras interesser skal med og likeledes det lille fellesskapet, familiens interesser. Jf før siterte artikkel 16.

Det er kryssende hensyn. På den ene siden farens eller moras synd, og nødvendigheten av å straffe denne. På den andre siden ser jeg at familier som sliter. De kan slite økonomisk, fordi asylsøkeren står uten rett til å arbeide og være forsørger. De kan slite enda mer på grunn av angst og usikkerhet, uten mulighet til å legge til rette for trygg framtid.

Min erfaring er at ventetiden, usikkerheten og utryggheten kan være til skade for familien og til skade for barnet. Jf eksemplene over, som viser at mange familier ikke tåler presset og går i oppløsning. Det er mulig det er i samsvar med målsetning. Det er i tilfelle en målsetning på tvers av artikkel 16 og derfor en dårlig målsetning.

Min frykt er bl.a. at amputasjon av familien, det være seg frivillig eller ved makt, kan være egnet til både å påføre traumer og å hemme barnets utvikling.

Synden asylsøkeren har øvet, og skaden han har forvoldt, i den ene vektskåla.
Skadene som påføres barnet, inklusive senskader, i den andre.
Uten den innvandringspoliske finger på den første vektskåla, burde dette være en enkel avveining. Hvis man i den andre vektskåla dertil legger hensynet til mora, hensynet til familiens enhet og eventuelt hensynet til det andre barnet.

En av søkerne sier i forbindelse med sin asylsak:
because in Nigerian society the sins of the father is always vested upon his children.
Jeg er av de som er uhyre skeptisk til å ta arvesynden til anvendelse. Jeg er av de som er som er uhyre skeptisk til å påføre barn skade, direkte eller indirekte, som allmennpreventive tiltak. Hvis straffen som er rettet mot mora eller faren i alvorlig grad rammer barnet, så er den derfor urimelig og bør frafalles.

Jeg liker dertil lite de advarende signalene som med slik praksis går til norske borgere mot å pleie normal omgang med mennesker fra andre kulturer. Spesielt misliker jeg de advarende signalene som går til ufødte barn om ikke å bli flerkulturelle. De vil fort bære med seg et stigma gjennom livet. Ordet ’bastard’ har gått av mote. ’Uekte barn’ likeså. ’Mulatt’ hører jeg enda i bruk. Betegnelsen ’proforma ekteskap’ er innarbeidet.

Det er behov for å legge bort nedverdigende signaler og nedverdigende betegnelser og å gi positive signaler og ta til anvendelse betegnelser av positiv karakter. ’Flerkulturelle barn’ kan i så måte være en interessant kategori. Noe av det som denne gjennomgangen viser, er at det kan være en meget sårbar gruppe, altså en gruppe som det er riktig å støtte, ikke true.

Jeg er meget imot å la barn behandles som ’proforma barn’.
Barnets inntreden i verden, jf Barnekonvensjonens artikkel 7, utløser en pakke med rettigheter. Denne pakken skal respekteres.


***************************

Vi takker Bern Hauge for velvillig å ha stilt dette materiale til disposisjon.

(forsiktig tilrettelagt for web-publisering)

Ingen kommentarer:

 
Blogglisten