tirsdag 15. september 2009

Avslag paa familiegjenforening og to aars utvisning.

Emne: Avslag paa familiegjenforening og to aars utvisning.
Til: barnestemmene@hotmail.com
Dato: Tirsdag 15. september 2009 10.32

Hei...vi er en liten familie paa snart fire.Min mann er naa utvist fra Shengen i to aar,og det er egentlig uklart hvorfor han er utvist.

Han kom til norge i 2005,sokte asyl pga problemer med en gruppe paa universitetet det han studerte i Nigeria. Han sokte arbeidstillatelse i 2006 engang og fikk aldri noe svar paa dette.Tiden gikk,og han bodde med en kamerat i Bergen.

Vi mottes og fikk etterhvert et forhold og flyttet sammen. Jeg ble saa gravid og vi tenkte etterhvert paa hans status og ville sjekke opp i dette. Han fikk da vite av advokat at han hadde faatt avslag paa arbeidstillatelse og ogsaa opphold. Dette har han aldri blitt informert om og vi sjekket litt rundt dette.
Pga en misforstaaelse mellom to advokater ble han aldri informert og paa bakgrunn av dette mener UDI han oppholdt seg ulovlig. Advokat er uenig i dette.

Vi fikk raad fra advokat og sokte familiegjenforening paa bakgrunn av vaart da ufodte barn,og fikk avslag. Vi maatte vaere gift,men fikk ikke gifte oss i Norge.

Vi sokte og sokte for aa faa utsatt hans utreise,slik at han fikk vaere med paa fodsel og at vi kunne reise sammen til Nigeria.

Vi reiste da desember 07,med vaar lille sonn,giftet oss i Nigeria og sokte paa nytt familiegjenforening derfra.

Vi fikk i oktober 08 avslag paa dette og beskjed om at han var utvist fra norge.

Da dette brevet kom ringte jeg Hordaland Politikammer som hadde hatt dette brevet i tre uker. Jeg fikk vite via UDI naar brevet kom,og at det laa paa politistasjonen.

Da jeg omsider fikk kontakt med politi Oistein Andersen,ville han gjerne snakke med Ixxxxx.
Jeg sa at han kunne faa tlf nr og ringe han,men at jeg onsket dette brevet da jeg har fullmakt i saken.
Denne betjenten lo godt og spurte om vi ikke engang bodde sammen?

Jeg spurte da om han hadde lest brevet,noe han sa at han hadde.Jeg fortalte at da burde han vite at han reiste ut i 07.Han svarte da...saa han oppholder seg ikke her ulovlig da?

Jeg ble helt paff og spurte om dette var grunnen til utvisningen og han sa ja.
Jeg fikk brevet og ble ikke klokere av det. Det gaar ikke engang klart frem naar vi kan soke igjen...

Vi reiste derfor nedover til Nigeria igjen i mars i aar,og tilbrakte tre mnd. Da hadde vi ikke sett hverandre paa 14 mnd.Noe som er helt haarreisende med tanke paa far og sonn.
Der nede ble jeg igjen gravid og vi venter barn nr 2 i desember.

Vi har naa hyrt ny advokat og skal soke paa nytt i desember.

Vi har naa brukt 150 000 paa denne saken,maatte forlate jobb og venner og alt kjent for aa kunne bo gratis i nord norge hos familie. Jeg kan ikke som gift alenemor ha en egen leilighet,full jobb,barnehage og klare oss okonomisk med alle utgifter som reiser og advokat i tillegg.

Saa vi har siden i februar i aar bodd hos venner og familie,mens min mann sitter nede i Nigeria og faar ikke engang vaere far. Jeg kunne ha fortsatt i jobben min hvis han hadde vaert hjemme og kunne tatt seg av sonnen. Men for meg aa jobbe turnus med en liten gutt,er ikke enkelt. Har full plass i barnehage og barnevakter utenom,noe som koster 5 til 6000 pr mnd.

For meg aa klare opptjening til foreldrepenger og kravet som UDI setter til familiegjenforening, maa jeg som gravid jobbe fullt og dette ender med at jeg nesten ikke ser sonnen vaar, og er veldig sliten .

Med hilsen

Exxxx Mxxxx Jxxxxxxxxx
Ixxxx Oxxxxxxx Wxxx og lille Cxxxx Cxxxxxxxx Wxxx 2,8 aar.
Saksopplysninger,duf nr,fodselsnr vil bli gitt om dere finner det interessant

fredag 11. september 2009

Henvendelse til lokalavis

Til avisa Sør-Trøndelag, redaksjonen.


Vår lokale kirkeasylants skjebne er fortsatt uviss.


Hxxx og Xxxxxx mottar hjelp fra et nettverk med base i Trondheim, Barnestemmene, som er organisert med tilknytning til Menneskerettighetskontoret.


Flere opplysninger finnes i denne bloggen :
http://innsikt-og-kommentarer.blogspot.com/


og flere opplysninger kan fåes fra


bernt_hauge@yahoo.no


Jeg står til disposisjon med flere opplysninger om det er ønskelig

Erik Prestmo



***********
Svar fra avisa Sør-Trøndelag :



Hei Erik
Tusen takk for godt tips.


Jeg har kjent til dette en stund, men har fått inntrykk av at han det
gjelder ikke ønsker at det blir skrevet om saken.


Vet du noe mer om det?


Hvis vedkommende synes det er ok at vi skriver om saken, vil vi gjerne
ta tak i dette i neste uke.


Må bare få unna valget først.
Ønsker deg ei god helg, og godt valg!


Mvh Catharina Morken



*******************
Tilsvar til journalis Catrine Morken :



Xxxxxx's livsituasjon er endret, men både han og Hxxxx stiller seg ikke lenger avvisende til omtale.


En tak å ta tak i for avisa, som også Hxxxx har beskrevet i leserinnlegg i S-T :


Barna har blitt utsatt for angrep, eller far har blitt utsatt for angrep og rasistisk pregede tilrop på gata, når han er SAMMEN med barna!


En slik ubetenksom RÅSKAP burde absolutt være noe å bite i.


En annen sak, avhengig av valgresultatet :

Etter valget blir eventuelt FrP nødt til å foreta en reell grenseoppgang mellom ideeelle og byråkratiske krav til behandling av slike saker, og internasjonale forpliktelser Norge er bundet av, Menneskerettighetene, FNs barnekonvensjon o.l., som har samme vekt og til og med forrang foran Grunnloven vår og som selvsagt står over eventuelle vedtak FrP ønsker å innføre.

Dessuten er det god skikk i Norge, like siden Magnus Lagabøters tid å gi GRID.


Det betyr at i Xxxxx's sak, må vi tilgi og la ham bli, fordi det er et høyere og overgripende ansvar som hviler på oss alle, spesielt de som mener Norge burde være en stat bygget på kristent grunnlag: Ansvaret for at ned norske staten ikke skal framtvinge en de facto skilsmisse og frata norskfødte barn deres biologiske far......



DET kunne være noe å stille feks Torstein Larsen (FrP) til veggs på, for å gi det en lokalpolitisk forankring!


Uansett det er plenty stoff å hente hos Bernt Haugen og nettverket i Trondheim.


Godt valg, hva det nå enn måtte bli!


Erik Prestmo



*****************
Mail til Hxxxx




Hxxxx, jeg har varsla Mxxxx og håper at Bernt H. blir involvert, men det er selvsagt DU og Xxxxx som skulle ha hat varsel først!


Jeg maila Sør-Trøndelag i dag og tipsa dem om bloggen og alt materialet som ligger der, og nevnte den lokal tilknytningen til saken med deres sak.


Det ser ut som om det kan bli et skikkelig napp denne gangen, det kan jo være noe å bite i for avisene, om FrP gjør det godt, kommer i regjering og skal begynne å praktisere sin utkastelses-politikk. DA blir det plutselig viktig for mange, at man sørger for at lille Norge følger internasjonal lov, i det minste!


Så om dere ikke stiller dere avvisende til det, kan det bli en del omtale.


Jeg svarte Catrine (kopi sendt til Mxxxx) at dere har blitt utsatt for rasistsisk motiverte trakasserier i situasjoner hvor dere barn har vært til stede, det kan også bli noe.


Ha ei fin helg, jeg driver nå på jeg, en terrier som har fått tak, slipper ikke før han må!
Erik



***************
Svar fra Hxxxx :



Hei-hei! Flott at du ikke slipper tak Erik! Vi, og de andre i "Barnestemmene", setter veldig pris på dit engasjement, og ser deg som en god støttespiller.



Xxxxxx har vært på døra di, ville fortelle at vi hadde besøk av Gunn K. Gjul (og Berit Solem), hjemmebesøk. Vet ikke hvor mye som kommer ut av det besøket, men i følge henne selv, gjorde historien vår sterkt inntrykk på henne.



Det hun skulle forsøke i første omgang, var å ta etpar telefoner til UNE.



G. K.Gjul, anbefalte oss derimot å ikke gå til pressen, i alle fall ikke enda, da hun var redd saken kunne skape presidens...



Så, dersom Catharina Morken skal skrive noe, må hun unngå reelle navn.



Vet ikke hva slags tilbakemelding du har fått fra Mxxxx..?



God helg til deg og dine, vi hørs!



Hxxxx og Xxxxxx


******************
Svar fra Mxxxxx :

Hei Jeg vil ikke i presen iværtfall ikke med navn.

Men de må gjerne skrive om organisasjonen vår, så kan de skrive historien min værtfall , SÅ LENGE DEN ER ANNONYM.

******************
Svar fra Bern Hauge :

Erik,

Jeg tror timingen rett etter valget er bra.
Politikere sitter med en het potet de ikke vet hvordan de skal forholde seg til.

Jeg tror det er verdt overfor C Morken i Sør-Trøndelag avis at de det først og fremst gjelder, er barna.

Ellers er det bare å sette i gang.

Resten av rapporten frigis i forbindelse med konferansen.

Hilsen
Bernt

******************
Svar fra Hxxxxxx :

Ok, jeg sier meg enig med Mxxxxx, inntil videre.

Det er sikkert greit vi kjører samme stil, tror du ikke?

KONFERANSE OM FRIHET FRA FRYKT OG NØD

Rådgivningsgruppa i Trondheim
Menneskerettighetshuset
Fjordgata 62, 7010 Trondheim
Telefon 73 80 64 95 faks 73 80 64 91
Kontortid: mandag - fredag 09.00 - 17.00
Org nr 988 732 419
Rådgivningsgruppa
i Trondheim .







I samarbeid med Snøballkvinnene og Barnestemmene
Inviterer Rådgivningsgruppa i Trondheim til

KONFERANSE OM FRIHET FRA FRYKT OG NØD
1 – 3 OKTOBER 2009
På Trondheim Menneskerettighetshus


Årets tema er likeverd, menneskeverd og menneskerettigheter for utsatte grupper. Vi fokuserer spesielt på kvinner og barn og funksjonshemmede. Erfaringsmateriale henter vi fra vårt arbeid som rådgiver og representant for flyktninger og asylsøkere. Snøballkvinnene og Barnestemmene representerer studier av og kampanjer for kvinner og barn som har erfart, erfarer og frykter alvorlige krenkelser av menneskeverd og menneskerettigheter.

Vi legger under konferansen fram vår første rapport om funksjonshemninger og menneskeverd. Dette er en samling med case studies av funksjonshemmedes møte med bl.a. norsk utlendingsforvaltning, og med refleksjoner fra vår side.

Konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter definerer funksjonshemmede slik:
Persons with disabilities includes those who have long term physical, mental, intellectual or sensory impairments which in interaction with various barriers may hinder their full and effective participation in society on an equal basis with others.
Vi vil i vår gjennomgang inkludere eksempler på hvordan i utgangspunktet funksjonsfriske mennesker ved ulike barrierer av diskriminering systematisk og etter vårt syn uberettiget hemmes i funksjon og utvikling – også i Norge.

Når det gjelder våre rullestolbrukere, har vi ikke kapasitet til å hente disse til Trondheim. Vi skal imidlertid vite å belyse noe av deres problematikk, hensatt som de er til oppbevaring uten livsinnhold og med en evig trussel hengende over seg. For øvrig tar vi sikte på å gi god anledning til direkte samtale og dialog med mennesker som har sine menneskerettigheter krenket.

Vi vil sette stor pris på om politikere og andre beslutningstakere, fagpersoner og gode organisasjoner vil delta i konferansen. Det koster ingen ting. Gi gjerne en tilbakemelding

PROGRAM


Torsdag 1. oktober Kl 10 – 16 BARNESTEMMENE

Multikulturelle barn, asylsøkerbarn, innvandrerbarn og andre utsatte barn.
Hva er problemene? Hva er truslene? Hva er disse barnas interesser og behov? Hvem formidler og hvem hører barnas stemme?

10 – 1230 Tiden før lunsj vil bli brukt til å presentere og drøfte problemstillinger i plenum.

1230 – 1330 Lunsj (Vi spanderer kun drikke)

1330 – 16 Tiden etter lunsj er ment til å drøfte i mindre grupper hvor beslutningstakere møter de som bærer problemene.


Fredag 2. oktober Kl 10 – 16 Funksjonshemmede og menneskeverd

10 – 1230 Vi presenterer litt av en virkelighet, slik den er observert fra Rådgivningsgruppa i Trondheim. Vi identifiserer utsatte grupper.
Ansvarlig for rapporteringsarbeidet – Bernt Hauge

1230 – 1330 Lunsj (Vi spanderer kun drikke)

1330 – 16 Til drøfting. Når skal vi lære? Hvordan kan vi lære?
Norge har i ettertid gjort oppgjør med hvordan jødene ble behandlet, (faktisk 2 ganger), hvordan samene ble behandlet, taterne, sigøynerne, barnehjemsbarna, mennesker på ulike institusjoner, tyskertøser, naziunger, osv. Når skal vi lære at poenget ikke var at vi krenket gal gruppe, men at det var galt å krenke?


Lørdag 3. oktober Kl 12 – 16

Kulturelt og sosialt samvær.
(Vi spanderer lunsj)


Vel møtt og velkommen
For Rådgivningsgruppa i Trondheim

Bernt Hauge

bernt_hauge at yahoo.no

bernt_hauge@yahoo.no



torsdag 10. september 2009

Barnas EGNE stemmer!


Hei! Vi i Barnestemmene tar også imot Brev/historier fra barn som er gamle nok til å skrive og
fortelle om hva de opplever og føler om det de går gjennom.

Om du har mistet en av dine foreldre pga. UDI / UNE sin avgjørelse, eller om dere har fått svar og en av dine foreldre må reise fra deg :
Skriv oss din historie du også om hvordan dere opplever alt dette.

Du vil bli gjort annonym om vi velger å legge det ut i raporten.
Men det er deres stemmer vi må få ut.

Det er dere som straffes mest.

Og myndighetene burde få lese om alt de gjør mot mennesker når de skiller familien på denne måten.

Marthe Olaisen

Eposten til barnestemmene er .... barnestemmene@hotmail.com


onsdag 9. september 2009

Appendix til Familieamputasjon

Vi i barnestemmene samarbeider tett med menneskerettighetsforkjemper og leder av rådgivningsgruppa i Trondheim, Bernt Hauge.
Han sitter i disse dager å skriver på en raport med arbeidstittelen "familieamputasjon."

Har du opplevd å få avslag på familiegjenforening, eller er din partner til og med utvist? Da er det det deres historier vi er på jakt etter! Bernt Hauge har samlet et titalls historier fra sine saksmapper så langt, men vi trenger flere!

Raporten belyser artikler fra FN's barnekonvensjon og menneskerettighetene, disse historiene underbygger det bruddet den norske stat gjør mot flerkulturelle familier når de nekter de samliv, og i noen tilfeller også frarøver barns rett til å ha samvær med begge foreldre. Når raporten er ferdig skal den oversendes stortingspolitikere, sivilembetsmannen, fylkesmannen, barneombudet og alle aktuelle departementer. Vi skal like til sende et eksemplar til Kongen!

Din historie vil være med på å gi raporten mer tyngde! All informasjon vil bli annonymisert, og kun gjengitt i enkle trekk i raporten, slik at ingen kan gjenkjenne enkelthistorier.

To eksempler på historiegjengivelser i raporten;

*Han er asylsøker. De bor og lever sammen, de har en to år gammel datter. Han forbereder seg på å være borte fra henne i 2 år, 2 år er lenge for en liten jente!

*Han var asylsøker, de var samboere. Hun var gravid. Politiet kom og hentet han i hjemmet, hun spontanaborterte der og da. Han ble sendt ut, hun reiste etter. De inngikk ekteskap i hans hjemland. Vi har fått grundig signal om at varig utvisning vil si varig!

Selv om historiene i raporten blir gjenngitt i så enkle trekk, trenger vi mer for å kunne ta med historien i raporten. Opplysningene du gir oss er underlagt taushetsplikt, og vil ikke bli gitt videre til en 3. part uten din godkjenning. Grunnen til at vi trenger opplysninger er at vi senere, om det skulle være nødvendig, skal kunne gå tilbake og bevise at historiene i raporten ikke bare er noe vi selv har diktet opp.

Vil du være med i raporten kan du sende en e-post til oss i Barnestemmene (Eposten til barnestemmene er .... barnestemmene@hotmail.com ) med følgende opplysninger:

*Personopplysninger fra begge parter; Navn, adresse og fødselsår.
*I tillegg også navn og fødselsår på evt. barn
*Deres historie, gjerne så utfyllende som mulig.

Vi trenger ikke noen sakspapirer, dette vil bare være nødvendig om vi senere må gå tilbake og bevise historienes sannferdighet. Da vil vi isåfall ta kontakt.

Vi håper så mange som mulig vil være med å dele sine historier med oss. Ved å dele historien med oss i barnestemmene, og ikke bare her inne kan du være med å gjøre en forskjell!

MartheO og LiseB

tirsdag 8. september 2009

FAMILIEAMPUTASJON (Våre saksnumre 72/04, 60/05, 72/05, 06/06, 14/06, 190/06, 10/07, 27/07, 49/07, 02/08, 81/08)

Vi har fått lov til å bruke et utdrag av Bernt Hauges rapport om Funksjonshemninger og Menneskeverd.


***************************

FAMILIEAMPUTASJON (Våre saksnumre 72/04, 60/05, 72/05, 06/06,
14/06, 190/06, 10/07, 27/07, 49/07, 02/08, 81/08)


Vi er i Norge svært skeptiske til fysisk avstraffelse, på norsk jord. Og vi er skeptiske til lemlestelse, det være seg kjønnslemlestelse eller de eksemplene vi får kjennskap til om amputasjoner av armer og/eller bein som straff for tyveri og annen synd. Én ting er å skjære bort et sykt eller skadet bein eller arm, noe som smerter og er ute av funksjon. En annen ting er å skjære bort et godt fungerende lem. Det er grusomt, umenneskelig og nedverdigende.

Tilsvarende grusomt, umenneskelig og nedverdigende kan det være å skjære i godt fungerende familier. Én ting er at familier kan fungere så dårlig at det er riktig og naturlig at den løser seg opp. Én ting er at ett av familiens lemmer kan være til slik belastning at det beste for familiens harmoni og trygghet er å være ham eller henne foruten. En ganske annen sak er det, som straff eller sanksjon, å skjære i en vel fungerende familie og fjerne en far eller mor eller et barn.

Dette skjer, i vårt siviliserte Norge, i fredstid. For å understreke alvoret og for å trekke parallellen til de fysisk amputasjonene, finner jeg det på sin plass å bruke amputasjon som betegnelse.


Proforma ekteskap - proforma barn

I nattetimene etter et 50-årslag i begynnelsen av 60-årene sto jeg sammen med en kjent skuespiller og hørte noe av hans historie. For å redde henne fra utsendelse, hadde han rett før krigen giftet seg med en jødisk kvinne, flyktning fra Tyskland. Det var et ekteskap han ikke angret på. Jeg har etter hvert lært kjenne begge barna hans. Begge er kulturpersonligheter.

Jeg forsto det slik at det var et godt ekteskap. Han reddet dertil liv, noe jeg fremdeles vil anse for et høyverdig motiv for et ekteskap. Nå ville dette ekteskapet bli kalt pro-forma.

Vi leser fra Verdenserklæringens art 16:
1. Voksne menn og kvinner har rett til å gifte seg og stifte familie uten noen begrensning som skyldes rase, nasjonalitet eller religion. …
3. Familien er den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet og har krav på samfunnets og statens beskyttelse.

Jeg forsøkte en gang å hjelpe ei ung jente, som på grunn av sine erfaringer med menn i hjemmet, og på grunn av hvordan menn hadde fart fram mot hennes venninner, hadde bestemt seg for at hvis (når) hun skulle dele livet med noen, skulle det være med en kvinne. I det samfunnet hun kom fra, et livsfarlig valg. For utlendingsmyndighetene ingen grunn til beskyttelse. Fra min hjemmelskvinne i LLH ingen støtte. For hun var ikke ekte lesbisk.

Vi leser i Verdenserklæringens artikkel 18:
Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.
Og vi leser i artikkel 12:
Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse.

Likevel opplever vi for visse grupper at det settes slike begrensninger, fordi de kan tillegges uverdige motiver. For disse gruppene er valget av livsledsager langt fra fritt. Familier som stiftes av eget valg, blir langt fra støttet, de blir truet, av staten.



Familieamputasjon – noen eksempler

Han var asylsøker. De hadde levd sammen i flere år. Hun var gravid. Politiet kom og hentet ham i hjemmet. Hun aborterte av sjokket. Han ble sendt ut. Hun fulgte etter. Det ble etter hvert demonstrert at hans frykt for forfølgelse var reell. Hans synd var at han hadde oppholdt seg ulovlig i landet.

Han var asylsøker. De var samboere. Hun var gravid. Politiet kom og hentet ham i hjemmet. Hun aborterte der og da. Han ble sendt ut. Hun reiste etter. De inngikk ekteskap i hans hjemland. Vi har fått grundig signal om at varig utvisning vil si varig.

Hun var asylsøker. Han hadde fått opphold. De levde sammen. De hadde et barn sammen. Hun ble hentet og sendt ut sammen med ungen. Utvist for 2 år. Sendt til annet land i Europa, hvor de umiddelbart fikk beskyttelse.

Han var asylsøker. Hun hadde opphold. De hadde et barn sammen. Han var meget traumatisert, og hadde en serie med selvmordsforsøk bak seg. En vesentlig grunn til at han ble stabilisert, var at han fikk en kjæreste og fikk en datter, at han hadde noe å leve for og kunne øve opp noen av sine harmoniske kvaliteter. Norske myndigheter krever stor servilitet. Han var sliten og orket ikke mer. Han reiste ut og kan ikke komme tilbake på 5 år. Datteren forstår ikke hvorfor pappaen ikke er der. Foreløpig har de en kontakt på telefon. Noen tusen kroner hver måned. Det er ikke riktig det samme som å ha en pappa å ta på.

Hun var også asylsøker. De levde sammen. De hadde et barn sammen, ett år gammel. 2 års utvisning, trusselen om at hvis hun ikke forlater landet, vil utvisningstiden øke. Servilitetskravet er høyt i denne bransjen. Hun forlot sitt ett år gamle barn, for å være borte fra henne i 2 år.

Han er asylsøker. De bor sammen og lever sammen og har ei to år gammel datter. Han forbereder seg på å være borte fra henne i 2 år. 2 år er lang tid for ei jente på 2 år. Hans synd er at han har vært ulovlig i riket.

Han er asylsøker. De bor sammen og lever sammen. De har ei datter på 2 år. De vil utvise ham for 2 år. Hans synd er at han har vært ulovlig i riket.

Han er opprinnelig asylsøker. De har levd sammen i mange år. De har to barn sammen. Den eldste i skolen. De vil utvise ham for 5 år. Han har ikke vært noen til skade. Men presset er så stort at hele familien er merket.

Han er asylsøker. De har et barn sammen og som han er veldig knyttet til. De hadde det godt sammen. Men spenningen og usikkerheten ble for stor for henne. Hun kastet ham ut, for så å be ham komme tilbake, for så å kaste ham ut igjen.

Han er asylsøker. De har levd mange år sammen og har et barn sammen. Men også for henne ble presset for stort.

Listen kan forlenges. De to siste sakene forteller om et vanlig fenomen. På grunn av de ytre truslene blir kjærlighetsforholdet til asylsøkeren så problematisk og traumatisk at det kan slå kontra. Fra å være elsket, blir han en syndebukk. Det er en uhyggelig mekanisme å spille på. Jeg minnes en skoleklasse nordpå. Rektor fortalte dem at de skulle få en ny asylsøker, en ny venn i klassen. Klassen protesterte. De ville ikke ha noen ny asylsøker i klassen. For den forrige var de blitt så glad i og så gode venner med at da politiet hentet henne, var det til fortvilelse, forvirring og sorg. De hadde lært noe om kjærlighet. Og de var blitt grundig advart.


Familieamputasjon er uverdig

Vi har å gjøre med mennesker som har vært lenge nok i landet til å utvikle kjærlighetsforhold og til å få barn.

De fleste av dem har etter min vurdering hatt et beskyttelsesbehov. Det hører imidlertid med til de systematiske innvandringspolitiske tiltakene å definere bort beskyttelsesbehov. Den intense utvisningspraksisen de nå rammes av, hører likeledes med til de innvandringspolitiske tiltakene som er utviklet de siste årene. Det er egne enheter i Utlendingsdirektoratet som bare har med utvisninger å gjøre. Og når utvisning vurderes, legges gjerne annet på vent. Utvisning kan ofte ta tid. Vi må kunne anta at også de som jobber i en utvisningsenhet, legger ære i å gjøre en god jobb.
I dette er det lett å overse barn og familie og dens krav på statens beskyttelse.

Det gjelder familiens rett til å fungere som familie. Det dreier seg om det flerkulturelle barnets rett til å bli født, og med det rett til likeverd, til å vokse opp i en hel familie og til å kjenne til og få omsorg og oppdragelse fra begge foreldrene. Det gjelder å kjenne begge foreldrenes kultur.

Etter barnekonvensjonens artikkel 3 skal barnets interesser være en prioritert størrelse. Barnets interesser, slik de videre er definerte i barnekonvensjonen, skal inn i regnskapet og de skal prioriteres. Moras interesser skal med og likeledes det lille fellesskapet, familiens interesser. Jf før siterte artikkel 16.

Det er kryssende hensyn. På den ene siden farens eller moras synd, og nødvendigheten av å straffe denne. På den andre siden ser jeg at familier som sliter. De kan slite økonomisk, fordi asylsøkeren står uten rett til å arbeide og være forsørger. De kan slite enda mer på grunn av angst og usikkerhet, uten mulighet til å legge til rette for trygg framtid.

Min erfaring er at ventetiden, usikkerheten og utryggheten kan være til skade for familien og til skade for barnet. Jf eksemplene over, som viser at mange familier ikke tåler presset og går i oppløsning. Det er mulig det er i samsvar med målsetning. Det er i tilfelle en målsetning på tvers av artikkel 16 og derfor en dårlig målsetning.

Min frykt er bl.a. at amputasjon av familien, det være seg frivillig eller ved makt, kan være egnet til både å påføre traumer og å hemme barnets utvikling.

Synden asylsøkeren har øvet, og skaden han har forvoldt, i den ene vektskåla.
Skadene som påføres barnet, inklusive senskader, i den andre.
Uten den innvandringspoliske finger på den første vektskåla, burde dette være en enkel avveining. Hvis man i den andre vektskåla dertil legger hensynet til mora, hensynet til familiens enhet og eventuelt hensynet til det andre barnet.

En av søkerne sier i forbindelse med sin asylsak:
because in Nigerian society the sins of the father is always vested upon his children.
Jeg er av de som er uhyre skeptisk til å ta arvesynden til anvendelse. Jeg er av de som er som er uhyre skeptisk til å påføre barn skade, direkte eller indirekte, som allmennpreventive tiltak. Hvis straffen som er rettet mot mora eller faren i alvorlig grad rammer barnet, så er den derfor urimelig og bør frafalles.

Jeg liker dertil lite de advarende signalene som med slik praksis går til norske borgere mot å pleie normal omgang med mennesker fra andre kulturer. Spesielt misliker jeg de advarende signalene som går til ufødte barn om ikke å bli flerkulturelle. De vil fort bære med seg et stigma gjennom livet. Ordet ’bastard’ har gått av mote. ’Uekte barn’ likeså. ’Mulatt’ hører jeg enda i bruk. Betegnelsen ’proforma ekteskap’ er innarbeidet.

Det er behov for å legge bort nedverdigende signaler og nedverdigende betegnelser og å gi positive signaler og ta til anvendelse betegnelser av positiv karakter. ’Flerkulturelle barn’ kan i så måte være en interessant kategori. Noe av det som denne gjennomgangen viser, er at det kan være en meget sårbar gruppe, altså en gruppe som det er riktig å støtte, ikke true.

Jeg er meget imot å la barn behandles som ’proforma barn’.
Barnets inntreden i verden, jf Barnekonvensjonens artikkel 7, utløser en pakke med rettigheter. Denne pakken skal respekteres.


***************************

Vi takker Bern Hauge for velvillig å ha stilt dette materiale til disposisjon.

(forsiktig tilrettelagt for web-publisering)

FORBUDT KJÆRLIGHET ER IKKE TROVERDIG

Vi har fått lov til å bruke et utdrag av Bernt Hauges rapport om Funksjonshemninger og Menneskeverd.


***************************


FORBUDT KJÆRLIGHET ER IKKE TROVERDIG
(Vårt saksnr 69/08)

Forbudt kjærlighet er ikke troverdig. Romeo og Julie er noe man synger om og lager teaterstykker av. Men i Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemndas virkelighet er det ikke sannsynlig at jenter innlater seg på å snakke med og gjøre avtale med gutter når det vet hvilke konsekvenser det kan ha. Bortsett fra det er det ikke så farlig likevel, fordi man kan alltid megle. Dertil er det forbudt etter loven å drepe noen, slik at man alltid kan søke myndighetene om beskyttelse.

Denne saken er representativ for mange.

Det gjelder konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, artikkel 23. Jeg bruker den engelske versjonen og siterer de 3 første punktene:

1 The family is the natural and fundamental group unit of society and is entitled to protection by society and the state.
2. The right of men and women of marriageable age to marry and to found a family shall be recognized
3. No marriage shall be entered into without the free and full consent of the intending spouses.

Han uttrykte sine følelser for henne. De møttes. 3 ganger ba han om hennes hånd og velsignelse til å gifte seg med henne. Faren hennes, imam og mektig klansleder, var ikke interessert i å gjøre forretninger med denne gutten, spesielt ikke når det gjaldt hans datter. Hun skulle giftes med fetteren sin.

Han tok henne med seg til en klanleders sterkt bevoktede residens, hvor de holdt til i 3 måneder. Kvalifisert bruderov. Derfra forsøkte representanter fra hans klan å forhandle med representanter fra hennes klan. Håpløst. Etter flere møter varslet hennes klan om at klanene gjerne kunne møtes, men forholdet mellom de to skulle ikke være tema. Det var for dem bare ett å gjøre, flykte langt bort, til et sted hvor imamen ikke visste og ikke kunne nå dem. I 9 år bodde de der, og to barn fikk de, før de fikk signal om at hennes far, imamen, nå visste hvor de var. De fant bare ett å gjøre, å rømme videre. Det var da de kom til Norge.

Som gammel romantiker er jeg innstilt på å støtte opp om kjærlighet og gode romanser som grunnlag for å gifte seg å stifte familie. Jeg mener absolutt at familier som denne bør få beskyttelse av samfunnet og staten. I dette mener jeg å være på linje med artikkel 23. Men det betyr samtidig at jeg er på kollisjonskurs med Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda.

De har levd på flukt i mer enn 10 år. Noe som er verdt å merke seg, er at de var 8 år på det første stedet. De har vært 2 år i Norge. Det er her vi ser utviklet en blomstrende depresjon, en til dels alvorlig depresjon. Det er ikke bra for barna at mora er alvorlig deprimert, verken for de to eldste, eller for de mer nyfødte. DPS vurderer å sende bekymringsmelding til barnevernet.

Kjærlighet er en vanskelig sak. Likevel er det en basisfunksjon i livet, en vesentlig del av uttrykkene ”menneskeverd” og ”brorskapets ånd”. Hemmer du eller fjerner du kjærlighetsfunksjonen fra et menneske, påfører du det en meget alvorlig funksjonshemming. Du fraskriver det grunnleggende livskvaliteter.

Verdenserklæringen sier noe om valg, Kjærlighetens valg (art 16) er like viktig som det politiske valget (art 21) og det religiøse valget (art 18). Faktisk er det kjærlighetens valg som i Verdenserklæringens oppstilling nevnes først.

Dette er én av mange saker om forbudt kjærlighet. Jeg har dessverre ikke kunnet ta tid til å utrede dem i forhold til hverandre. Dessverre, fordi det dukker opp trekk det kan være interessant å studere nærmere.

Ett poeng i så måte er Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemndas konsekvente avvisning. De finner det ikke sannsynlig at noen har så brennende kjærlighet at de vil ta slike sjanser når de vet hva konsekvensene er. (Egentlig burde slik argumentasjon falle på sin egen praktiske urimelighet. Dette gjelder land hvor jenter tenner på seg selv heller enn å bli tvangsgiftet med gamle gubber. Det gjelder land hvor både gutter og jenter kan finne på å bli religiøse og/eller patriotiske martyrer.)

Et annet poeng er at de fleste som søker beskyttelse med slik begrunnelse, er unge menn. Vårt saksnr 69/08 er i så måte spesielt i det vi har bevart en samlet familie. Noe vi i våre saker erfarer som vanlig, er at mens gutten har kommet i sikkerhet, er jenta drept. Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda har i slike tilfelle som vane å henvise gutten til mekling mellom guttens og jentas klan. Selv mener vi det er et dårlig forslag. Et nærliggende resultat av mekling mellom likeverdige klaner er at ”Vi dreper jenta vår. Dere dreper gutten deres.” (På samme måte som Utlendingsnemnda har sin praksis, så har de tradisjonelle klanene sin tradisjon.)

I mange av sakene er forholdet håpløst fordi jentas far og familie av noen grunn ikke regner gutten som verdig match for deres datter. Eller at hans familie ikke er aktuell alliansepartner for hennes familie og klan. (Et ekteskap befester ofte en allianse mellom klaner eller familier. Jf i så måte vår egen kongefamilie, hvor Olav ble gift med sin egen kusine, mens Harald hadde store problemer da han ville gifte seg med en kvinne av folket. Det er gjerne guttens side som frir. Én ting er at jentas familie ikke gjerne lar sin datter giftes med en av lavere byrd. Det måtte være hvis hun var skjemt. En annen ting er at guttens side godt kan finne på å feste ei jente av lavere byrd. Det er i så måte forskjell på Askeladd og Askepott.)

*******************

Vi takker Bernt Hauge for velvillig å ha stilt dette dokument til disposisjon.

mandag 7. september 2009

Høyres svar, mail 2

Der er litt vanskelig å kommentere saken din i og med at jeg ikke kjenner  den. Men vi mener at familiegjenforening kan skje når man er i stand til å forsørge sine familie, og at inntektsmuligheten til den som skal komme til Norge, også skal kunne tas med i vurderingen.

Saksbehandlingstidene i UDI er alt for lang. Vi har påpekt dette flere ganger, og vi har bedt Regjeringen om å endre dette. En viktig årsak er at asylveksten er uten kontroll, og at det er en sterk vekst av grunnløse
asylsøkere, som legger stor beslag på saksbehandlingskapasiteten. Vi har fremmet en rekke forslag for å redusere ankomsten av grunnløse søkere.

Lykke til med saken din!

Mvh......

Høyres svar, 1 mail

Da utlendingsloven ble behandlet i fjor ble det inntatt en regel om at de

som vil ta opphold i Norge som hovedregel må være selvforsørget. Et
enstemmig Storting gikk inn for at det må gjøres unntak for kravet til
sikret underhold for familiemedlemmene til flyktninger når familielivet
var stiftet før flyktningen kom til Norge, men at unntaket ikke skal
gjelde ved familieetablering. Ved varig uførhet fastsettes størrelsen på
underholdskravet etter en skjematisk nettovurdering. Ved familieetablering
kan det gjøres unntak fra underholdskravet dersom det foreligger
vesentlige hindringer for å utøve familielivet i et annet land. Det
stilles heller ikke krav til underhold når barn under15 år er herboende
referanse.

Da loven ble behandlet foreslo Høyre flg.:
• Regjeringen må endre vilkårene for familieetablering/-gjenforening slik
at underholdskravet settes til et reelt økonomisk nivå i samsvar med det
som en på andre områder regner som nødvendig for livsopphold.
• Den som søker familiegjenforening/-etablering, skal ikke ha mottatt
sosial støtte eller annen kommunal økonomisk støtte ett år før søknaden.
• Den som søker familiegjenforening/-etablering, skal ikke ha mottatt
statlig eller kommunal bostøtte ett år før søknaden.
• Der personen er varig ufør, settes kravet til underhold lavere.

Vi mente imidlertid også at i spesielle tilfeller kan søkerens
inntektspotensial kunne være grunnlag for oppfyllelse av underholdskravet.
Det må da sannsynliggjøres at søkeren umiddelbart kan komme i eget arbeid
i Norge.

Jeg håper dette er svar på dine spørsmål, og ta gjerne kontakt dersom noe
er uklart.

Godt valg!

Med vennlig hilsen
Høyres Stortingsgruppe

Venstres svar

Intet svar

Kristelig Folkepartis svar

Intet svar.

Fremskrittspartiets svar

Hei Pia.

Fremskrittspartiet mener at alle uten lovlig opphold- eller botillatelse i Norge må forlate landet i henhold til norsk lov.

Vi kan ikke opprette smutthull, ettersom vi vet disse vil bli misbrukt av lykkejegere som ønsker å bruke norske velferdsordninger.

Mvh.
Jørn Kyle Finnesand
Trainee FrPs Stortingsgruppe
http://Twitter.com/Kylefinnesand
23 31 24 22 / 976 92 928
JKF@stortinget.no"

Pia :
"mailen til FRP var vinklet ut i fra riktigheten av å utvise en småbarnsfar å grunnlag av ulovlig opphold"

Svs svar

Hei Pia,Takk for din e-post.


Det er leit å lese at du har kommet opp i en slik vanskelig situasjon, og jeg skjønner at du er frustrert.
SV er et politisk parti, så vi kan dessverre ikke gripe inn i enkeltsaker.

Jeg kan imidlertid opplyse om at SV har programfestetat man ønsker å jobbe for en forbedret familiegjenforeningspolitikk slik at familier raskere kan leve sammen i Norge.

Jeg ønsker deg uansett lykke til videre!

Med vennlig hilsen
Farah Ramadan, Sv"

Arbeiderpartiets svar

Jeg tror det er riktig å løfte opp de partier som har svart, ut fra Pia's erfaring :

**************************

Takk for at du sendte spørsmål til Arbeiderpartiet.


Vi kan dessverre ikke gå inn i enkltsaker som er til behandling i UDI, men vi ønsker at alle skal få god og skikkelig veliledning i NAV. NAV er under omstilling og alle der er under opplæring, det kan være årsak til at du selv må være initiativrik mht løsning for deg i din situasjon.

Imidlertid går det ikke an å være gift i en sammenheng (asyl i Norge) og ikke gift i en annen. Vilkår for å få trygd som enslig forsørger, er at man ikke er gift. Dette kommer ikke til å bli endret.

Du bør tenke framover, med hensyn til arbeid og du bør søke barnehageplass for din sønn. Det vil nok telle ved opptak til barnehage at du er i en vanskelig situasjon med eneomsorg for sønnen din for tiden. Videre bør du tenke på hva som er mulig å kombinere av arbeid for deg med din helse og med eneomsorg, slik som du skriver til oss at du har tenkt på. Dette er jo også best for å gi din mann mulighet til å søke bredt på jobber, hvis det blir aktuelt etter hvert.

Det er kanskje mulig å søke attføring, men skal du få tid til et attføringsopplegg, må du ha trygg omsorg for din sønn.

Det er ikke mulig å få arbeidsledighetstrygd, hvis du ikke kan starte promte i jobb. Det kan du jo ikke, før tilsyn med din sønn er ordnet.Det er fint at du har kontakt medd Xxxxx.

Prøv å ta en problemstilling av gangen og søk veiledning for hvordan du kan komme videre i livet ditt.

Med vennlig hilsen

Margrete Cappelen
politisk rådgiverArbeiderpartiets Stortingsgruppe"



Pia :
"vel og merke var henvendelsen til AP vinklet utifra et spørsmål om retten på stønad som enslig forsørger, men dog historien er den samme.."

søndag 6. september 2009

En samtale rundt de politiske partienes holding......

Vi har utvekslet erfaring med Pia, om å kontakte politiske partier.

Om ei kort uke er valget over, da er de to år til politikerne gidder å høre mere på oss, og neste gang er det lokalvalg, så da gir de vel F!

Det er 4 år til neste gang de orker å late som om de er interessert i skjebnen til enkeltmennesker.

Her er Pia's erfaring :

Erik:
"Nå må du sende rundt lenka til alle du mener kan være nyttig at de leser historien din!

Politikerne skal jo liksom vise EMPATI med oss vanlige dødelige i disse dager, så det gjelder å stå på.

Lykke til videre.

EP"

Pia :
"Desverre, må skuffe deg jeg har vært i kontakt med ; det norske slott, frp,høyre,venstre,krf,ap,arbeids og likestillingsdep.,barneombudet,NRK,Dagbldet,SV og flere til. responsen er lik 0..."

Erik :
"Pia, kan jeg legge ut innholdet av disse mailene, det kan jo åpnet ett par øyne i allefall?

Jeg kan anonymisere navnet og mailadressene selvsagt.....

EP"

Pia :
"Ja det kan du ! Anonymt jeg legger ved mailen jeg fikk fra AP den summerer resten av sullamitten ganske greit..

Til Pia
Takk for at du sendte spørsmål til Arbeiderpartiet.

Vi kan dessverre ikke gå inn i enkltsaker som er til behandling i UDI, men vi ønsker at alle skal få god og skikkelig veliledning i NAV. NAV er under omstilling og alle der er under opplæring, det kan være årsak til at du selv må være initiativrik mht løsning for deg i din situasjon.

Imidlertid går det ikke an å være gift i en sammenheng (asyl i Norge) og ikke gift i en annen. Vilkår for å få trygd som enslig forsørger, er at man ikke er gift. Dette kommer ikke til å bli endret.

Du bør tenke framover, med hensyn til arbeid og du bør søke barnehageplass for din sønn. Det vil nok telle ved opptak til barnehage at du er i en vanskelig situasjon med eneomsorg for sønnen din for tiden. Videre bør du tenke på hva som er mulig å kombinere av arbeid for deg med din helse og med eneomsorg, slik som du skriver til oss at du har tenkt på. Dette er jo også best for å gi din mann mulighet til å søke bredt på jobber, hvis det blir aktuelt etter hvert.

Det er kanskje mulig å søke attføring, men skal du få tid til et attføringsopplegg, må du ha trygg omsorg for din sønn.

Det er ikke mulig å få arbeidsledighetstrygd, hvis du ikke kan starte promte i jobb. Det kan du jo ikke, før tilsyn med din sønn er ordnet.Det er fint at du har kontakt medd Xxxxx.

Prøv å ta en problemstilling av gangen og søk veiledning for hvordan du kan komme videre i livet ditt.

Med vennlig hilsen
Margrete Cappelen
politisk rådgiverArbeiderpartiets Stortingsgruppe"

Pia :
"vel og merke var henvendelsen til AP vinklet utifra et spørsmål om retten på stønad som enslig forsørger, men dog historien er den samme.."


*******************

Så langt Pia og Arbeiderpartiet.

Jeg skulle gjerne ha LEST svarene fra de andre partiene også!

Jeg har bare en kommentar til Margarete Cappelen :
Hun bør gå seg en tur på et vanlig Folkebibliotek (slike som arbeiderpartiet støtta på 1950-tallet!) og låne seg ei bok : F. Kafka : Prosessen.

Les den 4 ganger og erstatt alle referanser til makt-og-myndighetspersoner, med venner, kjente og departementsansatte! Og erstatt alle refeanser til lover og regler i boka, med det hennes venner jar laget HER i dette landet!

Det var fint lite EMPATI i det svaret der! Det er til å bli KVALM av!

***********************

Vi kommer med flere svar, som gir interessante innsyn i tankegangen innenfor norsk offentlighet, i forhold mellom håndheving av et norsk regelverk og internasjonale konvensjoner Norge som nasjon har sluttet seg til, og som de facto erstatter norsk lov og grunnlov :

Fra SV kom følgende svar :

"Hei Pia,Takk for din e-post.

Det er leit å lese at du har kommet opp i en slik vanskelig situasjon, og jeg skjønner at du er frustrert.

SV er et politisk parti, så vi kan dessverre ikke gripe inn i enkeltsaker.

Jeg kan imidlertid opplyse om at SV har programfestetat man ønsker å jobbe for en forbedret familiegjenforeningspolitikk slik at familier raskere kan leve sammen i Norge.

Jeg ønsker deg uansett lykke til videre!

Med vennlig hilsen
Farah Ramadan, Sv"

Det er nesten til å gråte over! Familiegjenforeningspolitikk kaller man det!
Det er rett og slett utrolig at man ikke SER realitetene her! Dette er jo det motsatte av GJENFORENING, det er familieSPLITTELSES-politikk man bedriver her, OG DET ER IKKE TILLATT I FORHOLD TIL FNs BARNEKONVENSJON!

Arbeids og innkluderingsdirekoratet da? DE må få se sakens realiteter?

"Viser til din e-post til Barne- og likestillingsdepartementet datert 26. februar 2009. Som du er kjent med, er din henvendelse oversendt Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Vi beklager at din henvendelse har blitt liggende lenge i departementet. Dersom du fortsatt ønsker et svar på din henvendelse, må du oppgi postadressen din som svar på denne e-posten. Dersom din situasjon er blitt avklart i mellomtiden, trenger du ikke svare på denne henvendelsen.

Mh
Stein Grøtting
Arbeids- og inkluderingsdepartementet
Tlf. 22244702"

Pia:
"(Jeg fikk svar 29.05.09!!!)
Enden på denne visa var at jeg mitt på sommeren fikk et brev fra NAV hvor det sto kort forklart at jeg ikke hadde krav på noe.

Jeg har enda ikke fått noen form for annen tilbakemelding.
Skal se om jeg finner flere svar,men er redd jeg har slettet en del i ren frustrasjon"

"Forresten, jeg kan jo nevne de jeg ikke har fått svar fra...Det norske slott, KRF, amnesty norge, og venstre. Tror det var alle , men hvis jeg kommer på noe mere så skal jeg si ifra."

Pia:
"Her har du svaret fra FRP! Enjoy!"

"Hei Pia.

Fremskrittspartiet mener at alle uten lovlig opphold- eller botillatelse i Norge må forlate landet i henhold til norsk lov.
Vi kan ikke opprette smutthull, ettersom vi vet disse vil bli misbrukt av lykkejegere som ønsker å bruke norske velferdsordninger.

Mvh.

Jørn Kyle Finnesand
Trainee FrPs Stortingsgruppe
http://Twitter.com/Kylefinnesand
23 31 24 22 / 976 92 928
JKF@stortinget.no"

Kommentar Erik :
Det var svar som har vaska seg! NÅR ble norske barn, født i Norge, og med alle og like store rettigheter som feks denne Jørn Kyle Finnesand, LYKKEJEGERE?

FrP påstår seg å være et KRISTENT PARTI, et borgerlig kristent parti. Da er grunnleggende respekt for FAMILIEN og for BARNS RETTIGHETER, og deres rett til å vokse opp i en familie, hvor staten legger forholdene best mulig til rette fro at far og mor skal leve sammen som ektefolk selve grunnvollen!

Respekterer man ikke FAMILIEN, er alt annet prat rein og skjær svada!

Pia :
"Jeg fant også mailene fra Høyre, men de var faktisk de eneste som har kommet med noen form for beklagelse!
Jeg har vekslet en del mailer med en veldig hyggelig dame i høyres stortingsgruppe.
Hun beklaget også at de ikke kunne gå inn i enkeltsaker, men hun kom med konkrete tiltak de skulle komme med for å fremme mere rettferdighet i disse sakene.
Jeg velger derfor å unnlate disse mailene."

Kommentar Erik :
"Jeg beklager at du velger å ikke offentligjøre mailer fra Høyre, i allefall deler av dem, for det kan vise seg at det der finnes et lite eksempel på empati og forståelse for den faktiske situasjon.

Også bør alle merke seg at KrF ikke har svart! Det parti som messer og messer om kristent grunnlag interesserer seg ikke for en sak av så stor betydning for respekten for familien som samfunnets grunnvoll!"



lørdag 5. september 2009

Gift og barn med mann som risikerer utvisning!

Gift og barn med mann som risikerer utvisning!

Jeg møtte En mann i oslo i begynnelsen av 2006, vi ble kjærester og flyttet ganske raskt sammen han var da asylsøker. i 2007 fikk han avslag på asyl. Vi kontaktet en advokat og begynte ankeprosessen. I mellomtiden ble vi mere og mere seriøse, begynte å snakke om barn hus og båt...I bunn og grunn bestemte vi oss for at det ble oss for fremtiden jeg var da 26. Egentlig naiv i mange forstander. Jeg hadde en viss ide om rettferdighet og en blind tro på systemet. som følge ov våre avgjørelser trakk vi så tilbake asylanken og bestemte oss for å reise til hans hjemland å gifte oss. Vi så på det som å ikke utsette problemene og få ordnet opp sånn at vi raskest mulig kunne fortsette vårt samliv uten å ha en eventuell adskillelse hengede over oss. Vel alt bra så langt. Vi satte oss på flyet med nesen mot fremtiden og den tredje verden. 8 februar 2008 leverte vi inn søknaden om gjenforening på ambassaden. Der ble vi forspeilet 6-9 mnders behandlingstid. Så kom den vanskeligste dagen i mitt liv (trodde jeg) Da jeg måtte passere passkontrollen og se min elskede stå igjen på den andre siden.

Jeg kom hjem til Norge og fortsatte å jobbe og vente. Så kom sjokket. Jeg var gravid! Dere kan ikke forstille dere den enorme mengden motstridende følelser som raste i meg den gang. Jeg hadde ikke brukt prevansjon tidligere, men ble ikke gravid, Utenom en gang jeg var tre måneder på vei og så endte det i spontanabort. I ettertid innså jeg at jeg mest sansynlig hadde vært gravid flere ganger, men at jeg ikke hadde merket noe fordi det altid endte nesten før det hadde begynt. Jeg vet i hvertfall at jeg hadde forsinket menstrausjon flere ganger for så å plutselig få større og uvanlige blødninger. Den gang ble jeg alvorlig redd for at det var noe i veien for min fertilitet. Det var vel dette som til syvende og sist fikk meg bort fra ideen om abort. Jeg må inrømme at jeg heller ikke hadde stor tro på at svangerskapet skulle bli fullbyrdet. Advokaten min advarte meg og sa at det ikke ville blitt tatt hensyn til at jeg var svanger hos UDI, men idealisten i meg ville vel ikke helt tro henne. Jeg tror nok i ettertid at jeg hadde litt " skylapper". Vel jeg vokste og blomstret. Da jeg begynte å nærme meg 6 mnd skjønte jeg at det lille vesenet som vokste i meg var kommet for å bli. Da begynte imidlertid noen skjær i sjøen opp. Først så ble jeg syk. Jeg slet med bekkenløsning og i perioder kunne jeg ikke gå. Legene ville sykemelde meg , men siden jeg flyttet hit i 2006 og hverken har nær familie eller venner her jeg bor i dag, var jobben min nettverket mitt. Jeg ble derfor sendt til kiropraktor som konstaterte at det ene benet mitt var to cm kortere en det andre, men jeg skulle ikke bekymre meg da det ikke var medfødt, men en konsekvens av at hoften min hadde" hengt seg opp". Jeg ringte sjefen og var så fornøyd og gav beskjed om at; joda jeg skulle bli bra igjen. Det skjedde i midlrtid ikke. Det kostet meg bare ca 3000 kr hos kiropraktoren. Vel jeg nektet å gi meg og fikk aktiv sykemelding. Jeg klarte meg ut syvende mnd. Da måtte jeg kaste inn håndklet. Da begynte jeg å bli alvorlig redd, noe var feil. Ikke hadde vi hørt noe fra UDI og jeg gikk alene. Syk, høygravid og redd. Jeg fikk da et skriv fra legen om at jeg trengte prioritering i saken. Dette skrivet fremmet advokaten vår. Så var det å vente igjen. Så fikk jeg beskjed om at prioritering var innvilget, muntlig altså fra UDI til min advokat. Livet så med ett lysere ut. Jeg ventet og jeg ventet...Så kom tiden for nedkomsten, uten at UDI hadde gitt lyd fra seg. Jeg ble alvorlig redd. Tanken på å føde alene var uoverkommelig. Jeg hadde jo ingen andre en min mann som kunne være der og støtte meg. Jeg hadde også så store poblemer med å bevege meg at renhold hjemme, matlaging og handling var umulig. Når jeg tenker tilbake skjønner jeg egentlig ikke hvordan jeg overlevde de to siste månedene. INGEN hadde jeg som kunne hjelpe meg og jeg ble heller aldri tilbudt noe hjelp fra helseNorge, enda mange viste om min situasjon.

Så en dag i oktober begynte riene. Jeg ringte mamma og sa at nå var det i gang, mamma forklarte at hun skulle jobbe de neste dagene så hun kunne ikke komme. Jeg gjorde som forventet og gikk hjemme til det var så og så kort tid mellom riene. I mellomtiden hadde jeg kontakt med fødeavdelingen og de ba meg til slutt om å komme inn fordi de var bekymret for fargen på fostervannet mitt. Jeg reiste inn og de konstaterte at fostervannet var forurenset så de overvåket meg og barnet nøye. Da ringte mamma og sa at hun hadde snakket med sjefen sin og hadde fått fri så hun kunne komme og være der sammen med meg. Hun rakk akkurat å komme fram (etter å ha kjørt gjennom halve Norge) til fødselen satte ordentlig i gang. Jeg lå og skulle føde i et og et halvt døgn. Til slutt klarte jeg ikke mere og fikk epidural, det var dumt for da gav riene seg. Jeg husker ikke så mye fra de neste seks timene. Jeg tror jeg sov innimellom. Så plutselig ble det hektisk aktivitet. Det kom en lege og foretok en ganske brutal undersøkelse. To minutter etterpå ble det beordret umiddelbart keisersnitt. Da knakk jeg og bare gråt og gråt. Jeg kan ikke huske hva jeg tenkte eller følte, men måneder med angst og frustrasjon kuliminerte og flommet ut av meg. Mindre en en halvtime senere lå jeg klar på operasjonsbordet. Det meste av det som skjedde er bare et virrvarr, men jeg husker en ting; Legen som skulle operere bannet og kjeftet på jordmoren for at de ikke hadde barbert meg. Det er utrolig at jeg hadde krefter til å reflektere over dette, men jeg husker faktisk hvor flau jeg ble. Av selve operasjonen husker jeg bare to ting. Det første var at jeg kjente noen harde rykk i mage regionen og tenkete; hvorfor røsker de så fælt? Det andre var når bedøvelsen krøp opp og lammet brystkassen min så jeg ble kvalt. Mamma sa i ettertid at det er det ekleste hun noen gang har sett da hodet mitt ble hovent og rødt. Jeg husker ikke at sønnen min ble født, jeg husker heller ikke at han ikke skrek og at de løp ut av rommet med han for å starte det jeg antar var gjenopplivning. Jeg har faktisk heller ikke spurt mamma om det i ettertid da jeg faktisk enda er redd for å få vite nøyaktig hva som skjedde. Så våknet jeg opp av at to sykepleiere skulle vaske meg nedentil. Jeg husker ikke annet enn at jeg følte meg euforisk. Heldighvis sa sykepleierene så hadde alt gått bra til sist og min sønn på 4,5 kg var frisk og fin og sammen med min mor på en annen avdeling. Så sovnet jeg. Dagene som fulgte var jeg helt tom jeg kan ikke huske om jeg tenkte eller følte noe som helst. Alt jeg vet er at det lå en liten alien og sov ved sengen min og krevde og krevde. Jeg tror ikke dere som leser dette kan forstå uten å ha opplevd det selv, men depresjon kan slå deg i trynet som en knytteneve! Det eneste jeg ønsket meg var å forsvinne. Jeg orket ikke å være på sykehuset. Så jeg kranglet meg til å få reise hjem den andre dagen. Hjemme satt jeg med knusktørre øyne og glodde på sønnen min døgnet rundt. All glede var erstattet med angst og panikk. Etter en uke ringte jeg mamma og sa at nå må jeg ha folk rundt meg ellers så dør jeg. Hun kjørte fram og tilbake halve Norge rundt igjen for å hente meg. Jeg ble hos mamma en måned. Mens jeg var der kjøpte jeg en babysense 2(pustealarm for småbarn). Den ble min frelse. Nå kunne jeg om enn urolig ihvertfall for et par timer av gangen tørre å sove igjen. I min halpsykotiske tilstand hadde jeg nemlig klart å imbille meg selv at sønnen min skulle slutte å puste om natten og jeg var sikker på at han skulle dø.Jeg har i ettertiden sagt til mamma at hadde det ikke vært for henne den gangen så hadde alt gått til *******. Bokstavlig talt.

Så begynte kampen mot UDI. Jeg husker ikke når, men kort tid etter så fikk vi beskjed fra UDI at prioriteringen var trukket tilbake, grunnet at dette var "en vanskelig" sak og at det manglet noen dokumenter. De nevnete dokumentene greide jeg selv å spore opp på to forskjellige steder, men det tok UDI måneder å "rekonstruere" saken, som det så fint hette seg enda advokaten vår overleverte navn og telefonnr til vedkomne som satt på papirene våre(en statsutnevnt advokat i Tronheim som ønsket en sum på 3000 kr for å utlevere papirene til meg. I tilleg så hadde politiet hatt papirene, men svarget på at de var registrert inn hos UDI 18 mai 2008. Dette benektet UDI. Så var det atter en gang opp til meg å holde det skipet som bar vår maltrakterte familie flytende mens UDI sneglet seg i vei. Så 12. desember 2008 kom sjokkmeldingen som la vår verden i ruiner atter en gang. De vurderte min mann utvist p.g.a. at de hadde en mistanke om at han hadde oppholdt deg ulovlig i landet tidliger. Dette kom som et sjokk på meg. Grunnen til dette var visst at han hadde søkt asyl i Norge tidligere (2003) og de ikke trodde på de bevisene han la fram om hvor han opholdt seg til han kom tilbake og fikk søke asyl på nytt. Dette vet jeg svært lite om fordi det forgikk før min tid. Beviset hans besto av vitneutsagn fra venner og bekjente der han hadde oppholdt seg.Bare for å gjøre det klart UDI har ingen beviser på det motsatte så det er ord mot ord. Min mann bedyrer at dette ikke medfører riktighet. Jeg vet ikke hva jeg skal tro og ærlig talt så gir jeg blaffen! Hva så ? Kanskje han har vært her kanskje ikke..Jeg bare spør meg selv; hadde deres mistanker holdt i retten? Er det så graverende at det tilsvarer straffen de pålegger tre mennesker (av dem to som ihvertfall er uskyldige)?

Vel nok om det. Jeg var ruinert psykisk og fysisk. Jeg hadde en hardnakket infeksjon i livmoren og hadde et sammenbrudd på gynekologisk poliklinikk. Jeg ble sendt hjem med en resept jeg ikke hadde noen mulighet til å hente ut. I Tilegg slet jeg fortsatt med bekkenløsning. De første fem månedene av min sønns liv greide jeg ikke engang å være gla i ham. Jeg var for redd og for tynnslitt. Fremtiden hadde jeg liten tid til å tenkte på. Jeg levde i en surrealistisk kokong der jeg drømte om døden i våken tilstand. Dessuten hadde jeg vært i kontakt med NAV trygd i tiden rett før min sønn kom og de fortalte meg at joda hvis min man skulle utebli så hadde jeg krav på overgangsstønad, de måtte bare lage en sak ut av det. Det var mitt sikkerhetsnett og en medvirkende faktor til at jeg drev fremtiden foran meg. Jeg fikk bare beskjed om å ta kontakt igjen når min sønn var eldre og min manns situasjon var litt klarere. Så jeg gjorde det i februar....Da var marerittet i gang. NEI NEI NEI var svaret jeg hadde ikke krav på noen ting! Jeg var ikke enslig forsørger fordi jeg var gift. Men....prøvde jeg å si. Det ble et svakt pust som blåste bort i vinden.

Så i Mars fikk jeg endelig hjelp. Da hadde jeg vært hos flere leger og forklart og forklart. Jeg hadde vært hos barneværnet og forklart og forklart. Det var helsesøster på helsestasjonen som til slutt sa; Du trenger hjelp. Jeg var stum. I møte med dette malende gigant maskineriet som helseNorge er så blir man så bitteliten at man til slutt ikke tror det når noen strekker ut en hånd. Da fikk jeg tildelt en studentpsykolog på Alines poliklinikk. Hun var en sol i min tilværelse, selvom jeg syntes hun var håpløst naiv og idealistisk. Hun møtte meg med holdningen;Dette fikser vi. Jeg følte meg om ikke klokere så 1000 år eldre en henne. Hun tok initiativet til et møte med NAV trygd. Jeg var skeptisk, men en liten spire av håp hadde hun tross alt satt igang i meg. Det håpet blåste bort i det sekundet jeg trykket den slappe hånden til den lille grå og avvisende kvinnen som møtte oss på NAV. Det hadde tatt meg over tre uker å få til et møte. Det første hun gjorde når vi kom dit var å sette seg bak skrivebordet sitt med armene i kors og informere oss om at hun kunne ikke hjelpe oss med noe. Bare informere. Hun fulgte opp med å oppfordre meg til å skille meg. Da tok den lille stoltheten jeg fortsatt hadde i besittelse overhånd og vi gikk. Studentpsykologen var sjokkert over mottagelsen vi fikk, så jeg er overbevist om at det ikke bare er jeg som er overfølsom. Vet dere hvordan det er å sitte å legge ned timesvis med arbeid i å skrive søknader når du bare såvidt føler du har hodet over vannet? Min psykologiske tilstand gjorde at jeg hadde mistet oversikten. Jeg hadde ikke kontroll. Ingen plan. Det gikk i surr for meg og jeg gjorde ting for sent og ufullstendig.

I tillegg er min sønn kronisk syk, han har atopisk eksem. Jeg var hos seks leger. Den sjette var i stand til å hjelpe oss. I mellomtiden hadde sønnen min kjøttsår i ansiktet og skrek døgnet rundt. Det var blod over alt. I dag har han fått påvist melke og nøtteallergi. Jeg mistenker også at han har astma, men det er for tidlig å si noe sikkert. Jeg brukte ca 1500 kr i måneden på diverse remedier for å lindre, roe og forhåpentlighvis kurere han. Jeg famlet i blinde. Utslettet dukket opp når han var 4 mnder gammel. Alikevel har vi fått avslag på grunnstønad. Videre har vi fått avslag på overgangsstønad, utvidet barnetrygd, bostøtte, kontantstøtte og vi har ikke farsbidrag. Min mann tjener rundt 2000 kr i måneden. Det landet han kommer fra har ca 110 millioner mennesker som lever under fattigdomsgrensa. Permisjonen min var slutt 24.07.09 den første september nærmer seg og vi har 0kr på kontoen. Jeg kan ikke returnere til mitt arbeid da det innebærer turnus og jeg har ikke krav på dagjobb da jeg hadde vikariat. ikke får jeg barnehageplass heller da NAV trygd nekter å gi meg dokumentasjon på at jeg er alene med sønnen min og det er det barnehagekontoret krever for å få prioritering. For å få sosialstønad så måtte jeg avvikle min BSU først fikk jeg beskjed om. 32339 kr surt oppspart gjennom flere år. Det eneste jeg og sønnen min har. Vår eneste mulighet til å etablere oss for fremtiden. Jeg er for gammel til å opprette kontoen på nytt senere. det er det som er surt ikke pengene. Jeg må tydelighvis være konkurs på alle måter før jeg kan motta noe som helst. Gjelden min tar de ikke hensyn til.For å få arbeidsledighetstrygd må jeg juge. Det byr meg imot. Det er ikke slik jeg er.

Uansett hva jeg gjør så taper jeg. Mitt opp i dette så mistet jeg psykologstudenten. Hun var ferdig med praksisen. Jeg fikk en ny psykolog ..som skulle i ferie og ikke hadde tid til meg før om to måneder. Igjen var jeg mutters alene. I går fikk jeg beskjed om at UDI har avist advokatens anmodning om prioritering igjen. Enda jeg har fått skriv fra leger, barnevernet og en psykolog på at det er av vital interesse for oss at vi får min mann hjem snarlig. Jeg var en oppegående, resurssterk,arbeidsdyktig og lykkelig peson. I dag er jeg en utslitt, strsset og syk alenemamma uten noen rettigheter. Jeg sørger over alt min mann ikke har fått sett og vært med på. Jeg sørger over det som burde vært de lykkeligste månedene i mitt liv. Jeg sørger over min arbeidsplass og jeg sørger over en fremtid som virker sort. Først nå klarer jeg å gå i dusjen uten sønnen min(mens han sover) Riktignok med baby sensen og callingen på. Vi har fått eksemet sånn nogenlunde under kontroll og jeg nyter en deilig liten krabat som jeg elsker. Angsten for min sønns ve og vel har avtatt så jeg i hvertfall kan fungere sånn nogenlunde i hverdagen, men tenken på min økonmiske sikkerhet tynger meg så jeg ikke klarer å samle nok styrke til å dra meg opp av søla. Jeg føler meg stemplet som et arbeidsky, sytende problem som blir kastet rundt uten mål og mening. Det er ihvertfall det intrykket jeg føler de har av meg rundt om kring på alle disse offentlige kontorene. Og slipper UDI min mann så blir vi igjen stoppet p.g.a min økonomiske stilling. Uansett hva jeg gjør så går ikke dette. Hadde min mann kommet hjem i morgen så hadde også mine problemer endt i morgen. Jeg kunne gått tilbake til jobben jeg elsker og gode kollegaer. Jeg kunne forsørget oss til min mann fikk seg en jobb. Jeg hadde vært omgitt av en som elsket meg, støttet meg og avlstet meg. Kan dere skjønne at jeg er bitter?

Denne teksten var skrevet for ca en uke siden. På fredag fikk jeg vite at prioritering i utvisningssaken var avslått p.g.a at de ikke kunne ta hensyn til meg og sønnen min siden det er mannen min som er søker og ikke oss.

Samtidig syntes de det var passende å opplyse om at minimums saksbehandlingstid var satt fra tolv til fjorten måneder. Når disse månedene har gått har vi ventet på UDI i to år og tre måneder.

torsdag 3. september 2009

Krisetelefon

Fikk telefon fra fortvilte mennesker på nortdvest-landet i går.

Utkastelses-sak, hvor familien er truet og hvor det er helsetreuusel i bildet.

Far er truet på livet i hjemlandet, det er snakk om blodhevn. Det er selvsagt UDI uvedkommende.

Mor er gravid i siste trimester, og problemene nå, sammen med forhøyet blodtrykk skaper alvorlig fare for fosteret.

Sist helg møtte politiet opp for å iverksette utkastelsesvedtak. Men distriktslegen grep inn ovenfor politiet og hevdet med styrke at om utkastelse ble iverksatt nå, med stress påkjenning i forbindelse med flytur, og alvorlig redsel for hevnaksjoner mot familiefaren med direkte trussel mot liv, kunne han ikke garantere for mor og barns liv.

Det ligger også en helsehistorie i saken fra tidligere, som bør ha betydning, men som er satt til side av UDI.

På den bakgrunn våget ikke UDI å iverksette utkastelse, og politiet ble trukket tilbake.

Men trusselen består. Det er iverksatt en politisk prosess for å overprøve UDI's utkastelsesvedtak. Men slike prosesser tar tid, og familien trenger nå en plass å kunne gå i indre asyl, slik at prosessen kan gå sin gang og familien få sin sak prøvd en gang til, i lys av nye opplysninger om helse og trussel mot liv.

Dessverre har ikke jeg anledning til å innvilde kirke-asyl for noen. Jeg er HEF'er og har dårlige kontakter med menighetsråd, frikirkemenigheter m.m.

Jeg vet at asylrommet Monier satt i ikke er ledig, jeg vet også at den lille Pinsemenigheten ikke har de ressurser som er nødvendige for å åpne dører for mange. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å henvise til presten her, uten at det ser ut til å ha kommet til noen løsning.

En digresjon:
Det er skammelig at vår norske stat ikke har tid til å behandle slike saker skikkelig, det er skammelig at det atter er mor og barn det går ut over.

Man er klar over at UDI settes under et knallhardt politisk press for å få kastet ut så mange som mulig. For UDI gjør det seg antakelig gjeldende taktiske overlegninger også : etter en eventuell FrP-seier om 14 dager, ser man for seg muligheten av å stå uten fast jobb - dermed har man nærmest panikk for å få ut så mange som mulig.

Med respekt å melde er det andre steder en bør starte en slik prosess, enn de sakene vi har belyst i denne bloggen. Det finnes kriminelle elementer, det finnes grupper som nærmest har tatt over underverdenen og organisert kriminell virksomhet i de største byene våre. Disse miljøene er for en stor grad enslige, brutale menn, som høster av overskuddet i et brtalt marked. Jeg vil foreslå UDI å begynne DER, og se etter muligheter for å få ut slike mennesker, før man tar de man vet er forsvarsløse!

Men tilbake til den aktuelle saken :
ER det noen der ute som har et godt, konstruktivt forslag til hvordan denne saken kan håndteres og løses - raskt? Er det noen som har en praktisk løsning å tilby?
mailadressa mi er erikprestmo@c2i.net

Erik

tirsdag 1. september 2009

Vi har fått brev......

Mail fra et menneske som føler seg alene, og som lider sammen med kjæresten sin :

***************

Hei! Takker så mye for svar fra deg! Er du journalist? Kjenner du denne damen som har skrevet innlegget?

Om du vil formidle henne min e-postadresse og andre opolysninger så sier jeg tusen hjertelig takk... Angående det å publisere historien,så må jeg vente litt med det. I går sendte jeg et firesiders brev til UDI om vår situasjon,regner ikke med å få svar men jeg kan jo håpe...

At jeg fant historien til denne damen er nesten mer enn jeg kunne håpe på, har følt meg så alene oppi alt dette.


Kjæresten min vil ikke at flere enn de nermeste i min familie skal vite at han nå oppholder seg ulovlig,da han skjemmes over å ikke få lov til å jobbe.

Men jeg velger å stole på deg, at du ikke gir mine personopplysninger videre. Det kan bli aktuelt å gå til media,men det må bli på et litt seinere tidspunkt...

Tusen takk for hjelpa!!

Her er navn/adresse som du kan videreformidle til damen som er i samme båt som meg... :


Pia

*****************

Der kutter vi, enkeltmennesker føler seg alene, de er presset av den Store Bøygen.

Jeg vil bare oppfordre alle andre som er i samme situasjon: sitt ikke alene med problemene! Det er flere der ute som er i samme båt!

Sammen er vi sterke, alene knekker de oss hver for seg.

Ta kontakt, skriv ned historiene deres, ned til minste detalj, ikke legg skjul på det som er ubehagelig - det er ikke deres feil, ikke partneren heller!

Det er STATENS feil, staten som sitter og planlegger med kaldt blod. Staten som gjør nesten det samme i dag, som den gang den norske statens tjenestemenn samlet sammen jødene i norge og overlot dem til tyskerne..... sammenlign med Danmark, DER sto statens tjenestemenn i spissen for en godt organsert gruppe som reddet flertallet av de danske jødene over til Sverige....

Nå skal man ikke rope Ulv- Ulv! i tide og utide, og man skal være forsiktig med å dra sammenligninger med krigstiden og de verste uretter som noensinne er blitt begått.

Men! Vi lever i en fredstid vi!
Det er ingen grunn for at den norske staten skal behandle mennesker som den gjør, og slett ikke barn som den gjør! Det er ULOVLIG!

Staten har ingen rett til å frata så mye som ett barn dets biologiske foreldre. Det er et brudd på menneskerettene.

Erik Prestmo

PS Legger ved kommentar postet på annen tråd fra Marthe :



Hei Pia.
Du er absolutt ikke alene. Jeg regner med at det er deg jeg snakket med i kveld på tlf.

Jeg anbefaler deg å kontakte Bernt Hauge på menneskerettighetskontoret i Trondheim, Fjordgata 62. Han har hjulpet mange, han kan en masse.

Og om du vil bor jeg i byen om kan komme og møte deg, så kan vi ta en snakk. kan være godt å få ting ut. Spesielt til noen som går gjennom noe av det samme dem selv.

klem MartheO

Vi løfter opp fra kommentarfeltet :

Var trivelig å treffe Marthe idag,ei sterk dame!

Kan ikke si jeg ble noe mer positiv da, for staten Norge behandler sine egne helt utrolig! Man kan nesten miste motet når man får høre andres historie.

Jeg trodde kanskje jeg og samboeren min hittil bare har vært uheldige med saken og omstendighetene,men så viser det seg at vi slett ikke er enestående. Vi er bare to av mange som blir slukt av byråkratiet her til lands.

Hørte på nyhetene idag at flere fanger fra Guantanamo-fengselet ønsker seg til Norge. Jeg regner med Norge ønsker dem hjertelig velkommen. Det er jo så viktig for dette "riket" å fremstå som et hjelpsomt land utad.

Men ikke-kriminelle asylsøkere med barn i dette landet, DE MÅ UT!
Jeg har alltid egentlig vært stolt over Norge,men jeg kjenner at jeg begynner å skjemmes.

Fikk en nedtur ikveld, og kjæresten min prøver å holde seg sterk.
Ser frem til mandag begge to,kanskje han innser at han ikke er helt alene..

"Store gutter gråter ikke" sies det. Det stemmer ikke.

Pia

Hold ut Pia!
Og hils Said, det er de sterkeste guttene som TØR å gråte....

Men gi ikke opp, det dere har sett, er en liten FLIK bak fasaden. Det er slik norge er bak alle festtalene.

Innvandrere, trygdede, NAV-brukere, det er mange tusen, som får et anonymt nummer og blir behandlet som skjit oinner neglan!

Men ikke gi opp, aldri gi opp! For det SKAL bli bedre.
Virkelig skremt, det kan en bli når en tenker på at det tross alt var mye verre i gamle dager!

Erik Prestmo

Hei Pia.

Det var koselig og møte dere også. Jeg må si jeg har mer tro på deres sak en vår sak. Sånn at det er sagt.

Jeg ville ikke få deg ned. det var ikke meningen. Men man trenger å høre hvordan det er. Jeg kunne ikke lyve for deg heller.

Jeg har med tiden fått den innstilning at "vi forbereder oss på det veste, men håper på det beste." Dette er noe jeg må gjøre for min del for min egen psyke.

Jeg går inn i mine depresjoner støtt og stadig, men det var verre før når jeg hadde tro på norge og mine å min datters rettighetter, men hver gang vi fikk negativt svar gikk jeg inn i meg selv.

Jeg er min verste fiende, og har ingen bra psyke og har vel aldri hatt det. Jeg prøver å være sterk. viser ikke noe for de rundt meg eller datteren min, men noen ganger når jeg er alene hjemme eller etter ongen har lagt seg bryter jeg sammen og gråter.

Jeg hadde en lang periode jeg gråt meg selv i søvn hver natt. Jeg vil ikke gråte, men klarer ikke holde tilbake.

Jeg ga deg adressen til kulturforumet. Der kan man leses andres historier. Få råd og bare få tømt seg ut selv. Det kan være godt å få tømt seg ut, men man får høre mange tragiske historier der.

Så vær sterk om du går inn. Alle har forskjellige historier og grunnlag for sine søknader.
Men selvfølgelig er der lykkelige historier der inne også :D

tirsdag 25. august 2009

Barna får bli, men mor blir utvist

Fra TV2 nyhetene :
"Barna får bli, men mor blir utvist
Barna er født i Norge og har oppholdstillatelse, men moren Zarife Kashtanjeva må ut av landet innen utgangen av september"


http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/barna-far-bli-men-mor-blir-utvist-2868236.html

En kan kanskje ikke si at UDI kjønnsdiskriminerer, det ser ut til at de ikke har motforestillinger mot å hive ut hverken mor eller far :

"Kutter fra to til fem år
Utlendingsnemnda mener de i vurderingen av saken har lagt vekt på hva som er til det beste for barna.
– På grunn av hensynet til barna har Utlendingsnemnda satt ned tiden på innreiseforbudet fra fem til to år, sier nemndleder Eli Volckmar i UNE til TV 2 Nyhetene.
Barneombudet sier de ser en tendens hos utlendingsmyndighetene til at andre hensyn kommer foran hensynet til barna i denne type saker.
– I saker vi får inn ser vi at innvandringspolitiske hensyn gjerne veies tyngre enn hensynet til hva som er til det beste for barna, sier barneombud Reidar Hjermann."


Som sagt det ser ikke ut til at det er forskjell på KJØNNENE.
Derimot tar ikke UDI hensyn til barna, de gjør ikke forskjell på mor og far der heller.....

Det er helt håpløst for vanlig tenkende mennesker at man kan opptre så RÅTT på våre vegne!
UDI er opprettet og opptrer på våre vegne, vi som bor i dette landet.

Det er et minimum at man først og fremst har omsorg for barn, og omsorg for barn vil først og fremst si at man legger forholdene til rette for at kjernefamilien kan og skal bestå.

I denne saken ser det nærmest ut til at norske myndigheter legger opp til at småbarnsfamilier skal havarere sosialt, og en kan få det inntrykk at det er langsiktig planlegging med tanke på at barn skal overlates til barnevernet under tvang.....

Her må noen ta grep og sørge for at barna prioriteres, så får vi heller svelge at vi får noen få flere voksne innbyggere av utenlandsk opprinnelse. Barn har og skal ha første prioritet, det er brudd på internasjonale forpliktelser å ikke sørge for det.

Jeg tør nesten ikke tenke på hvilken omtale hadde blitt statsbyråkratiet til del, om dette ble avlørt å ha foregått i et eller annet afrikansk stats navn!

lørdag 22. august 2009

Barnestemmene

Alle barn like mye verdt?

Det synes å være en selvfølgelighet. Vi husker fra barndommen barnas rettigheter; "Alle barn har rett til..." En tar det for gitt at FNs barnekonvensjon følges, slik dette flotte landet vi bor i har forpliktet seg til å gjøre, men en gruppe barn faller utenfor. En gruppe barn gis ikke de samme rettighetene som andre tar forgitt.

FNs barnekonvensjon er formelt gitt forrang i norsk lov, men allikevel settes den til side til fordel for "innvandringspolitiske hensyn" i utlendingsmyndighetenes saksbehandlinger.
Familiefedre som ikke har gjort annet galt enn å være til stede for sine familier blir utvist i flere år, og levner barna uten noen mulighet for regelmessig samvær med begge sine foreldre.
Artikkel 3 i FNs barnekonvensjon slår fast at barnets beste skal være grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Direktoratet legger til grunn at hensynet til barns beste vil være et vesentlig moment ved den forhåndsvurderingen som skal foretas etter utlendingslovens paragraf 29, annet ledd.

På tross av dette blir barnas beste totalt neglisjert i utvisningssaker. Hvilket barn får det bedre ved at en hengiven og tilstedeværende pappa plutselig forsvinner? En pappa redusert til en stemme på telefonen, på en dårlig telefonlinje fra et fjernt land. Er separasjons angst, savn, usikkerhet og en hverdag uten begge foreldre tilstede til barnets beste?
Den separasjonen som oppstår ved en utvisning kan på mange måter sammenlignes med et samlivsbrudd, det fører med seg mange av de samme stressfaktorene og en kan anta at det forverres av at samvær umuliggjøres. Både for barn og foreldre kan det føre til stress og negative opplevelser, og dette øker faren for at barna utvikler psykososiale problemer. Disse faktorene påvirker hverandre og bidrar til at kvaliteten på omsorgen og oppdragelsen av barna blir skadelidende. (Dyregrov, Lorentzen og Raaheim 2001)

Norske myndigheter gjør disse barna en stor urett når de bryter inn i det trygge hverdagslivet, og tar fra de en av de nærmeste omsorgspersonene. Loven gir myndighetene hjemmel for å utvise far eller mor i opptil 5 år, i tillegg må en søke om familiegjenforening etter endt utvisning, noe som i følge udis nettsider har en behandlingstid på 12 måneder. I realiteten snakker vi om en tvungen separasjonstid på omlag 6 år. En hyller kjærnefamilien, men skaper aleneforeldre. Selv de sterkeste kjærlighetsforhold blir satt på prøve under en så lang separasjon, og i de værste tilfellene er separasjonen direkte årsak til skilsmisse.

Vi kan rett og slett ikke sitte å se på at en slik urett gjøres mot norske barn i 2009. Det er valgår, flere politiske parti fronter slagordet "alle barn er like mye verdt" på sine websider. Mener de det virkelig? Hvem snakker for de flerkulturelle barna?

Barnestemmene.

Hvem straffes mest?

Vi har mottatt en beretning skrevet av en mor, som lever i angst for å bli tvunget til å bli alenemor, tvunget av den norske staten, som "må" tvinge barnefaren ut av landet, før man eventuelt kan behandle en søknad om familiegjenforening. Det typiske med fedrenme som rammes er at de risikerer å måtte reise tilbake til stater og regimer hvor deres liv er i fare, hvor tortur benyttes regelmessig. Men først og fremst er det typiske at BARNA kommer til å bli faderløse, i minimum to år, knaskje for godt. Denne artikkelen er skrevet av Marthe Olaisen, og er et gripende dokument.

***********************

Hvem straffes mest?

To mennesker har møtt hverandre, forelsket seg og blitt et par. Sammen har de fått den mest urolige gaven av alle; et barn.

Man lever alle under ett tak, som en samlet familie og har det bra sammen, men man har en stor svart sky hengende over seg, noen vil spitte familien fra hverandre. Far er ikke Norsk og har oppholdt seg ulovelig i landet over en periode for å holde familien samlet.

Norske myndigheter ser på dette som en grov forbrytelse da dette er brudd på utlendingsloven. Dette er noe de straffer med 2-5 års innreiseforbud til Norge og alle andre schengen land. Det vil si at de vil sende far ut av landet der hans kjæreste/kone og barn bor for 2-5 år. Når en får innreiseforbud kan han ikke reise til schengen for å møte eller se sin familie på de årene UDI/UNE bestemer seg for er en passende straff. Når årene er gått kan en på nytt søke om familiegjennforening, og kanskje da kan familien få bli sammlet igjen.

Myndighetene ser på hvor stor tilknyttning utlendingen har til riket, i dette tilfellet Norge. Vi opplever til en stadighet at familie og barn i et land ikke er sterkt nok. Så hva er sterk tilknyttning til riket? Det er noe jeg gjerne skulle hatt svar på. For i mine øyne er det akurat familie og barn man har sterkest tilknyttning til, uansett land.

Selv er jeg født og oppvokst i Norge. Jeg trodde aldri selv når jeg vokste opp at jeg komme til å forelske meg i en som ikke er norsk, men jeg en dag møtte jeg min kjære. Vi ble kjent og forelsket oss i hverandre, og med tiden bestemte vi oss for å satse på et kjæresteforhod. Tiden gikk og vi ble samboere. Etter en stund ble vi gravide, og vi bestemte oss for å beholde barnet da vi begge følte vi var klare for dette.

Det vi ikke var ikke klare for den psykiske torturen som lå oss i vente. Vi søkte om familiegjennforening da jeg enda var gravid, og siden det har vi fått avslag etter avslag, men fortsatt å kjempe videre. Vi står i vår siste kamp nå som vil avgjøre om vi får familiegjennforening eller ikke. Vi har kjempet i 2,5 år nå og er ikke kommet lengre. Dette har endt med at jeg ble anbefalt av helsesøster, som har hatt helsesjekk på vårt barn siden hun ble født, til å gå til psykolog. Hun så hvor hardt dette gikk ut over meg psykisk. Jeg hadde ikke økonomi til å gå til psykolog, så hun kontaktet familievernkontoret for å hendvise med dit. Der fikk jeg en psykolog som jeg har gått til i over 1 år nå. Jeg har slitt med en del angst og depresjon.

Jeg er redd for at når UNE nå tar sitt endelige valg velger de å sende ut min mann, og far til vår datter på 2 år ut av landet. Blir han sendt ut blir han sendt til Afrika for minst 2 år. Dette vil snu alle våre liv på hodet.

Jeg jobber på en heldøgns omsorgsbolig, der jeg jobber i en skiftordning. Datteren vår går i barnehage mandag - fredag, og stortrives der. Jobber jeg dag henter jeg henne i barnehagen og vi tilbringer ettermiddagen sammen hjemme eller ute. Jobber jeg ettermiddag er det han som henter henne fra barnehagen og de tilbringer dagen alene sammen. Det hender seg ofte at far og datter er sammen da jeg jobber ettermiddag og helger. Når fødselspermisjonene var over var han alene hjemme sammen med vår datter i over ett halvt år før hun begynte i barnehagen. Så jeg kan si med hånden på hjertet at vi har fått ei pappa-jente.

Blir pappa sendt ut av landet må jeg si opp jobben og prøve å finne med en ny jobb med bare dagvakter. Jeg blir da alenemor mot min vilje. Datteren vår vil miste en stor del av seg selv. Hun vil miste muligheten sin til å lære seg sin fars språk og en go del av sin afrikanske kultur. Og ikke minst hun vil miste den nære kontakten hun nå har til sin pappa.

Jeg snakker med andre som har mistet sin mann på samme måte, og hører hva dette gjør med deres barn, og jeg blir på gråten.

Jeg gruer meg til å måtte svare min datter hvorfor pappa ikke er her. Hvorfor pappa ikke får være sammen med oss lengre.

Vi som foreldre må være sterke for våre barn, men min frykt er at jeg ikke vil være sterk nok for vår datter. Jeg er en utrolig følsom person og er ikke så flink til å gjemme mine følelser. Jeg er redd for at jeg skal bli kraftig nedbrutt om de sender mannen min til Afrika. Han holder meg sterk, han får meg til å føle meg trygg og elsket. vi har ett bra familie liv og dette vil norske myndiheter ta fra oss. hvor er mine rettigheter som norskstatsborger?

Men mest av alt , hvor er vår datters rettigheter til å få vokse opp i ett trygt hjem med sin mor og far?

Rettighetene til vår datter blir satt til sides for utlendingsloven. Ja, han gjorde et overgrep på utlendingsloven da han ble i landet ulovelig og holdt familien samlet. Men hva er den største forbrytelsen? Å oppholde seg ulovelig i et land for å være nær sin datter og kone? Eller å frarøve et barn sin far?

Norske myndigheter syns de gir en mild straff når de gir innreiseforbud på 2 år. De mener barn kan holde kontakt med far over telefonsamtaler og feriesamvær, noe som i praksis ikke fungerer siden små barn ikke egentlig skjønner stort av hvordan en telefon fungerer, og det ikke alltid lar seg gjøre å reise på lange ferier med en alenemors økonomi.

Er det en liten periode? Vår datter er 2 år, hun har levd like lenge som far skal være borte. for min datter er de 2 årene hele livet. Du kan spørre en hver barnepedagog og få det samme svaret; 2 år er mye for ett barn.

De første årene av ett barns liv har mye å si for barnets utvikling. Det er da de nære relasjoner bygges, språk utvikles og personligheten formes. Barn er i denne perioden av livet sensitive for forandringer i hverdagen, og kan lide store traumer når en av de nærmeste omsorgspersonene plutselig forsvinner.

Større barn skjønner mer av hva som skjer, men påvirkes i like stor grad av den uretten de blir utsatt for.

Så hvem straffes mest? Far som blir utvist, eller barnet som sitter igjen i Norge uten å forstå hvorfor far er borte?

fredag 21. august 2009

Barnas rettigheter ...


En vakker og dypt alvorlig skildring av livet hos en liten familie som lever under svøpen at far er kastet ut av landet, og blir tvunget til å etterlate 2 uskyldige barn i Norge som farløse.....


***********************



Alle barn har rett til...


Barneloven - "skal bidra til at barnet opprettholder kontakt med begge foreldre ved samlivsbrudd".


I vår sak, der UDI/UNE har besluttet å utvise far for 5 år, gjelder nok ikke barneloven. Vil det si at flerkulturelle barn ikke har samme rett til å ha både mor og far i nærheten...? Ved et samlivsbrudd, tvunget av norske myndigheter.


Hvorfor skal våre barn diskrimineres? For det er det vi føler, diskriminering. Hvorfor skal våre barn påføres unødig stress, angst og traumer? Hvorfor vil myndighetene sprenge, en i utgangspunktet, lykkelig og trygg familie? Er det riktig at barna skal straffes for en feil far har gjort? En feil som ikke var gjort med overlegg, og som ikke hadde onde hensikter. Som kun ble gjort i ren uvitenhet om følger og konsekvenser, og som ikke har angått eller rammet noen andre enn han selv, og hans familie.

Ja, vi er enig i at han har brutt utlendingsloven, men ikke noe kriminelt har skjedd, ikke annet enn at han fant kjærligheten med en norsk kvinne, og stiftet familie..


Vi er en familie på 4; mor, far, jente 6 år, gutt 2 år. En familie som er i ferd med å sprenges, pga utvisningsvedtaket vi lever med.

Vi er en familie i krise, en alvorlig krise, vi slites og er i ferd med å gå i stykker.

Vi har levd med utkastelsesspøkelset i 6-7 år, og nå er vi på randen til splittelse, en uønsket splittelse. Etter så mange år med angst og bekymring er vår situasjon blitt uholdbar, vi klarer snart ikke mer.


For ca. 1.5 år siden flyttet far i kirkeasyl, dette pga at angsten for tvangsutsendelse ble så sterk at vi ikke klarte å opprettholde et normalt familieliv; hver gang det ringte på døra, var vi redde for at det var politiet som kom. Dette ble til slutt en så stor belastning, at vi sammen tok den tunge beslutningen om kirkeasyl. Vi håpet og trodde situasjonen skulle bli bedre av det. I stedet ble det værre for alle fire..


For jenta vår, som da var 4 år gammel, ble det en omveltning så stor at hun utviklet både stress, separasjonsangst, nattevæting, mareritt etc. Hun gråt seg i søvn hver eneste kveld i mange måneder, og var heller ikke trygg da vi var sammen med far i kirkeasylet. Hun forandret seg fra å være ei skikkelig gladjente, til å bli innesluttet, sorgtung, og kun være med mor og far hele tiden.Atskillelsen og uroen for far preger henne, og det river istykker et mors-/farshjerte å se barnet sitt slite på denne måten.


Hun har siden fødselen vært ei skikkelig pappajente, og hun og pappa knyttet et helt spesielt bånd allerede da. Etterhvert som hun vokste til, ble det pappa som var omsorgsperson i heimen da mamma begynte å jobbe igjen. Han var der for henne til alle døgnets tider, uansett, så var pappa der. Dette spesielle båndet var heller ikke vanskelig å se for andre, til og med helsesøster kommenterte det..


For gutten vår, som bare var 8 mndr da pappa flyttet, ble det også merkbart. I hvert et rom hjemme, så vi at han søkte etter pappa'n sin. Han ble urolig, og utviklet etter hvert separasjonsangst. Hver gang vi skulle dra fra kirkeasylet, ble det hjerteskjærende, av og til hysterisk, gråt som kunne vedvare i lang tid etter at vi kom hjem. Separasjonsangsten ble værre og værre jo større gutten ble, og den har ennå ikke sluppet taket i han. Hver gang far reiser seg, blir gutten nesten hysterisk og følger etter. Dersom han ikke får være med, ender det i hysterisk ukontrollert gråt, til sammenlikning lik et angstanfall.


For far ble situasjonen i kirkeasylet så traumatisk og uholdbar, at han ble deprimert og fikk suicidale tanker. En i utgangspunktet svært ressurssterk mann, ble gradvis brutt ned. To ganger forsøkte han å gjøre slutt på livet.. For hva hadde han å leve for om han skulle bli frarøvet hele sin familie? Han ble innlagt på psykiatrisk avdelig begge ganger, og etter siste opphold, samt ukentlige samtaler med psykolog, har han gradvis kommet bort fra tanken om å ta sitt eget liv.


Min egen situasjon, som mor og kone, ble etterhvert også veldig vanskelig. Jeg har utviklet sterk angst, og til tider depresjoner, som har gått utover både psykisk og fysisk helse. Min arbeidsevne er kraftig redusert som følge av vår situasjon, jeg er idag delvis arbeidsufør.

Jeg har samtaler med psyk.sykepleier, og også til tider psykolog, samt en familieterapeut, som er til god hjelp.


I løpet av sommeren har far mer eller mindre flyttet hjem igjen. Vi så oss nødt til å prioritere annerledes, det vi trodde skulle bli til det bedre for familien, har blitt forværret. Dette etter litt over 1 år boende borte fra familien, der barna hadde muligheten til både å snakke med, og være fysisk til stede med far hver dag. Hvilke følger/konsekvenser vil det gi barna dersom far må forlate landet for 5 år!?!


Vi føler oss desperate, hjelpesløse, maktesløse.. Vi kan ikke la familien vår splittes, vi ønsker ikke et tvungent samlivsbrudd. Og vi ser heller ingen løsning i å flytte til Nord-Afrika. Far har ingen jobb der, ingen spes. utdannelse som gjør at han kan få en godt betalt jobb som forsørger hele familien. Mor kan heller ikke finne jobb der, jeg snakker ikke språket. Ser heller ingen bedring i å være uten min familie og venner, uten nettverket mitt.

Jeg har også en voksen datter, fra et tidligere forhold. Hun trenger meg, og sine søsken, selv om hun er voksen. Det meste taler for at vi skal bo her. Barna har festet gode røtter i familie, nærmiljø. De kan heller ikke rives opp. Jeg føler jeg får panikk, jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre.


I barnekonvensjonens artikkel 3 står det om barnets beste. Er ikke det, i vårt tilfelle, barnas beste å ha både mor og far hos seg?! Barna er en uskyldig part i saken, og vår store bekymring er at barna skal utvikle psykiske vansker som en følge av separasjon fra far, både emosjonelle, tilknytningsmessige og sosiale. De fratas retten til et godt liv.


Er det virkelig lov i dagens Norge?!


HegeO

Oppdatering vedrørende Hege & Monier


Jeg har vært på seminar i Trondheim og fått innsyn i en hel rekke saker som handler om utvising av FAR, mens kone eller samboer må bli igjen alene i Norge med eneansvar for barna.

I fortsettelsen kommer vi til å legge ut en rekke opplysninger om noen av disse sakene her, det er et sjokkerende innsyn i livet til mennesker som utsettes av psykisk tortur fra norsk offentlighet!

På seminaert var en hel rekke personer til stede, til sammen var 10 forskjellige nasjonaliteter representert, politikere fra SV og KrF, dessevver var vår egen Berit Solem forhindret fra å møte pga annet engasjement i møte-kollisjon, men hun var til stede i ånd!

Det ser ut tilk at de gjør seg gjeldende en systematisk kjønnsforskjell i slike saker, selv om vi via nyhetene har blitt kjent med at en mor er utvist i dagens nyhetsbilde, ser det ut til at det hører til unntakene.

Uansett er det ikke hverken mor eller far vi skal ha oppmerksomheten på.

Det er BARNA.

Om man, som UDI har foreslått tar med seg barna, bør det oppfattes som ulovlig brudd på alle barneverns-regler. Ved å bidra til å tvangsflytte barn som er født i Norge, og som dermed burde være norsk borger etter all vanlig rettsoppfatning, tar man fra barna retten til å vokse opp i et trygt samfunn, med fastlege, utbygget helsevesen, skolevesen og alle andre sosiale rettigheter.

Ved å tvinge barna UT, degraderer man dem til et liv i fattigdom og i direkte livsfare, som kjent føregår det til enhver tid en lang rekke kriger i vår verden.....

Ved sin snedige argumentasjon setter UDI til side FN's barnekonvensjon som Norge har både undertegnet og ratifisert. En internasjonal konvensjon har, om den styår i motstrid til norsk rettspraksis, FORRANG foran alle andre norske lover, den har forrang foran Grunnloven til og med.

Dersom norske lover strider mot en internasjonal konvensjon, må norske lover endres.

Så langt norsk lov.

Norsk rettspraksis, som håndhevet av UDI på dette området er ikke bare tvilsom, den er ULOVLIG. UDI hevder de kan sette til side både regler om barnevern og Barnekonvensjonen, av årsaker som synes være både grumsete og uklare.

Det som er sikkert er at UDI har blitt PÅLAGT å drive innvandrertallene ned med alle midler.

De som i første rekke betaler den høyeste prisen er barn født i blandingsekteskap, hvor mor er etnisk norsk, mens far er utenlandsk opprinnelse. Særlig ser det ut til å ramme fedre med mørk hud. Jeg har aldri hørt at en hvit europeer eller amerikaner er blitt kastet ut.....

For å komme de rammede i "møte" sier UDI at man foretar utkastelse av riket begrenset til 2 år, i stedet for den høysete grensen som er 5 år.

Til det er å si at 2 års adskillelse utgjør hele livet for en toåring som nå mister far.

Dessuten har vi INGEN garanti for at noen noensinne vil få innvilget oppholdstillatelse av disse som nå skal kastes ut, de har jo på forhånd minimal tillit, utkastelsen kommer jo som en følge av at delinkventen har "gjort noe ulovlig", løyet for politiet feks. Det bør ikke være noen bombe for noen at man i slike saker gir automatisk avslag i 9 av 10 tilfelle.

Dermed står vi praksis foran det faktum at staten tvinger barneforeldre til skilsmisse, og dermed fratar barna mulligheten til daglig omgang med sin biologiske far. Om ikke det er straffbart brudd på menneskerettighetene, er ingenting det!

Dette er og blir en skam for Norge.
 
Blogglisten